Tilfeldighetene skulle ha det til at jeg så en dokumentar om restauranter med Michelin-stjerner før jeg ruslet mot et smekk utsolgt Parktearet for å se Dillinger Escape Plan på en høstklar søndagsaften. I dokuen Three Stars snakkes det mye om hvordan man skal få en eller flere av de tre stjernene Michelin har i arsenalet, og for å få to stjerner – noe kun Maaemo har i Norge – må man være så god at folk drar fra andre kanter av landet for å spise der.
På vei inn på Parkteatret treffer jeg en gammel kompis jeg ikke har sett på 15 år, han kunne ivrig fortelle at han kom fra Bergen en time tidligere. «Klart man må til Oslo når Dillinger spiller!», sa han med en bergensk som hadde fått Herman Frieles nikkende anerkjennelse.
For de er et slikt band, Dillinger Escape Plan, et band man drar langt for å se. Hardrockens Michelin-musikanter, et band man lar seg imponere av like mye som man blir revet med i moshpit-energi. Hardcore møter metal møter avantgarde møter total kunstnerisk kompromissløshet.
Det føles da også ganske så eksklusivt å se dem på lille Parkteatret, selv om det er søndag og både publikum og band ser ut til å ha hatt hadde en veldig morsom lørdagskveld. Setlisten er konsentrert rundt bandets tre seneste album, med selvsagt hovedvekt på knallsterke One Of Us Is The Killer.
Vokalist Greg Puciato freser hvileløst rundt på scenen, og gir publikum nyere favoritter som «Milk Lizard» og «Farewell, Mona Lisa» omtrent før konserten har kommet virkelig i gang. Gitarist og bandsjef Ben Weinman kaster seg ut i publikum og står på skuldrene til fans mens han riffer frenetisk, mens nykommeren Billy Rymer imponerer stort bak trommene.
Musikalsk sett har The Dillinger Escape Plan egentlig utviklet seg noe voldsomt siden jeg så dem live for første gang for snart ti år siden. De matematiske, grindcore-aktige formlene er utvidet med Faith No More-inspirerte melodier, blytung riffing og nesten rocka riff, og i liveversjon gjør det bandet tidvis til et nesten ganske streit metalband.
Men bare nesten, for når «43% Burnt» kommer som avslutning etter en frekk cover av Aphex Twins «Come To Daddy», er det åpenbart hvor The Dillinger Escape Plan kommer fra. Total galskap på riffingen, beats like hysteriske som de mest diehard-fansene foran scenen, og rett og slett et lite stykke metalhistorie på Grünerløkka. Flott avslutning på en overbevisende søndagskveld.
Asbjørn Slettemark
