I snart ti år har han tatt ikoniske bilder av rap-duoen Karpe, men foreldrene hadde opprinnelig en helt annen plan for Michael «Mike» Ray Vera Cruz Angeles.
– Foreldrene mine ville virkelig at jeg skulle ha en ordentlig jobb, forteller han i et intervju med P3morgen, torsdag 28. mai.
32-åringen fra Nittedal har fotografert og turnert med noen av de største stjernene i landet. Likevel får han fortsatt spørsmål om når han skal tilbake til sin «ordentlige» jobb.
Og han forstår hvorfor.
Ønsket en trygg fremtid
Hele livet har Mike kjent på et prestasjonspress hjemmefra. Et press om å være over gjennomsnittet på alle arenaer – men først og fremst i valget av karriere.
– Foreldrene mine er opptatt av at man skal ha en trygg og fin utdannelse så man kan bli noe i livet.
Foreldrene til Mike er opprinnelig fra Filippinene og kom til Norge på 80-tallet. De ønsket begge en stabil fremtid, spesielt for sine to barn.
– De kom fra ingenting og har jobbet hardt for at jeg og søsteren min skulle få et bra utgangspunkt i livet.
Veien for Mike ble derfor peilet ut tidlig.
– Jeg ble sendt på førskolekurs som 5-åring, for at jeg skulle starte tidligere på skolen.
Hjemme var det ikke noe lek og moro før leksene hadde blitt gjort, forteller Mike.
– De ønsket helst at jeg skulle bli lege, men det ville ikke jeg.
De inngikk derfor et kompromiss. Valget landet på fysioterapi, en utdannelse som ville gi god inntekt og trygge rammer.
– Jeg elsket basket, så tenkte at jeg kunne bli fysioterapeut for spillere.
Mike begynte å jobbe mot målet allerede på ungdomsskolen, og gikk ut av skolen med toppkarakterer.
Men de trygge fremtidsplanene skulle senere forbigås av en vill drøm.
Klarte ikke slå seg til ro
Underveis i fysioterapistudiet begynte en ny lidenskap å forme seg i Mike sitt liv.
– Jeg følte at det var min jobb i vennegjengen å dokumentere livet.
Han ble fyren som alltid hadde et kamera for hånden, og startet opp en fotoblogg. Alt han gjorde ble dokumentert gjennom linsa.
– Jeg har alltid tatt vare på minnene på den måten. Man tenker jo ikke over det som skjer når det skjer.
Stadig ble fotografiet viktigere, og han begynte å dra på hiphop-klubber for å fotografere ulike konserter.
Etter hvert skulle minnene vise seg å ha verdi for andre enn kun vennegjengen.
En ny retning
Tross den nye lidenskapen fullførte Mike studiet og fikk seg en vikarjobb som fysioterapeut et stykke utenfor hovedstaden.
– Det var aldri aktuelt å droppe ut. Det ville jeg ikke.
Men for den nyutdanna fysioterapeuten ble det raskt tydelig at jobben ikke ga han det han ønsket ut av livet.
– Jeg er for rastløs, og ville ikke gjøre det samme som alle andre. Jeg hadde noe annet å komme med.
Han klarte ikke legge vekk tanken på et liv som fotograf.
Da vikariatet tok slutt flyttet han tilbake til Oslo, men vegret seg for å skaffe seg en ny jobb som fysioterapeut.
– Foreldrene mine sendte meg stillingsannonser hver dag.
Tøft valg
Mike hadde andre planer. Han ble med i det kreative hip-hop-kollektivet B.A.W.S. som lagde innhold sammen med artister som blant annet Arif, og bransjefolk hadde begynt å få øynene opp for talentet hans.
Det var til slutt samarbeidet med Chirag og Magdi som ble vendepunktet. De var fascinert av Mike sitt engasjement og fotografiske uttrykk.
I 2012 trengte duoen noen som kunne dokumentere turneen for albumet «Kors på halsen, Ti Kniver i hjertet, Mor og far i døden», og den unge hobbyfotografen ble invitert med.
Mike stod plutselig overfor et vanskelig valg: Å følge drømmen, eller føye seg etter foreldrenes ønske for sønnen.
Han valgte Karpe.
«Gi meg ett år»
Foreldrene hadde vanskeligheter med å forstå Mike sitt valg om det usikre fremfor det trygge og stabile.
Spesielt siden foto-jobbene ga svært lite inntekt, og i begynnelsen ingenting.
– Da mamma kom til Norge så levde hun på å pante flasker fordi hun sendte meste av sykepleierlønnen hjem til familien. Jeg skjønte derfor hvorfor de ønsket at jeg skulle være på en sikker plattform.
Men Karpe-muligheten var for stor til å takke nei til. Han ba derfor om foreldrenes tillatelse til å teste livet som fotograf i ett år.
– Hvis jeg ikke klarte å få det til så skulle jeg gå tilbake til fysioterapeutjobben.
Han måtte bevise for foreldrene at han kunne klare det, men også for Karpe at han var god nok. Det påfølgende året skulle endre alt.
Og til tross for at han fortsatt tviholdt på fysioterapeut-tittelen av respekt for foreldrene, forstod han at det ikke lenger var mulig å snu.
Fra hobbyfotograf til kjendisstatus
I dag er regnes Mike å være blant Norges mest profilerte event- og konsertfotografer. Også for å ha en evne til å fange ekte øyeblikk i livet til artistene.
Han har jobbet med kjente artister som Astrid S, Arif, Unge Ferrari, Boy Pablo, og reist verden rundt på turne med ulike band.
Likevel følte han lenge at han hadde sviktet foreldrene sine ved å velge et kreativt yrke.
– Jeg har hatt enormt mye dårlig samvittighet fordi jeg valgte en vei de ikke ønsket for meg. Jeg er jo glad i dem. De har jobbet så hardt for at jeg skal ha de mulighetene jeg har.
Etterlengtet aksept
Det har vært et vanskelig valg å ta, men Mike angrer ikke.
– Hvis man vil noe så må man gjøre det hundre prosent. Man kan ikke være redd for å prøve. Så lenge du har viljen og sulten til å gjøre det så er det bare en vei det kan gå.
Det er fortsatt dager der familien spør «når han skal bli fysioterapeut igjen». Men Mike har slått seg til ro med at det handler om at foreldrene kun ønsker det beste for han.
– De har alltid støttet meg og respektert valget mitt til tross for at de har vært redde.
For de anerkjenner også prestasjonene hans.
Han har sjeldent sett faren sin like kry som da Mike lanserte boken «Dødtid» sammen med Karpe – et visuelt innblikk i livet deres.
– Jeg husker godt da vi hadde en enorm fest i Aschehoug-villaen. Pappa gikk rundt med boka og en matchende skjorte, og fortale meg hvor stolt han var.
Eller da Mike fikk reise til Manila, hovedstaden i foreldrenes hjemland, for å fotografere Boy Pablo.
– Da sa pappa: «Nå har du klart det».
