I forrige uke ble TV-seerne bedre kjent med de ti artistene som skal kjempe om den gjeve førsteplassen i årets Stjernekamp. Selv om ingen røk ut, blir poengene med til kveldens sending. Ti deltakere skal bli til ni, og sjangeren er intet mindre enn country. Vi anmelder kveldens bidrag, låt for låt.
—
Alexander Pavelich – «Guys Like Me»
(Eric Church, 2007)
Først ut i kveld er låtskriver og artist Alexander Pavelich med guttakrutt-låta «Guys Like Me», en hyllest til kvinner som digger de som skamløst kan drikke seg dritings en fredags kveld på den lokale kroa. En kjærlighetslåt med litt rølpete sjarm om en vil. Pavelich er litt for sukkersøt og mangler noe ordentlig trøkk for å overbevise meg helt om at han egentlig er en real bygdekar, men vinner på sjarm og kontrollert stemme.
Heine Totland – «Remember When»
(Alan Jackson, 2003)
Country-ballade! Men, dette er jo litt kjedelig? Totland synger godt, men har endt opp med en alt for lite utfordrende låt i en såpass spennende sjanger som country. Å synge etter rølpegutt Pavelich blir i dette tilfelle som å hoppe etter Wirkola. Totland kan bedre.
Samantha Gurah – «My Church»
(Maren Morris, 2016)
Fun fact (evt. bare fact) for de som ikke har hengt helt med i country-verden: Denne låta vant Grammy for Best Country Solo Performance i 2017. Denne er godt stereotypisk og salig, med et snev av modernitet. Gurah leker seg gjennom hele vokalspekteret, og formidler låta pent i ekte hallelujah-stemning. Sykt topp stemning fra kveldens første favoritt.
Ole Børud – «Bonita and Bill Butler»
(Alison Krauss & Union Station, 2011)
Børud kommer straight outta Nashville på denne gromlåta. Vokalen er ikke det mest imponerende vi har bevitnet fra artisten, men hans største styrke ligger i formidlingsevnen denne gang. Jeg tror at selv om en misliker country, er det vanskelig å ikke bli litt revet med i denne bluegrass-låta.
Maria Arredondo – «I Hope You Dance»
(Lee Ann Womack, 2000)
Wow! Nydelig ballade fra artisten som ELSKER country. Dette er innmari inderlig, rørende og gåsehudfremkallende fra en artist som kanskje heller burde fokusert på en country-karriere fremfor pop? Her er Arredondo i sitt ess.
Hilde Louise Asbjørnsen – «One’s On The Way»
(Loretta Lynn, 1971)
Rolig ukulele-stemning fra sangeren med de største øynene i hele verden. Tematikken fokuserer selvfølgelig nok på både det enkle og utfordrende livet som mor i sørstatene, formidlet gjennom ren sang og spoken word. Dette er vel i utgangspunktet en ganske artig låt, men til å være en av artistene med mest sceneerfaring, kjøper jeg den ikke helt, og savner mer lek, moro og ja – mer liv.
Dag Ingebrigtsen – «Ruby, Don’t Take Your Love To Town»
(Kenny Rogers and the First Edition, 1967) *
Outfit on fleek! For å være helt ærlig er det vanskelig å ikke referere alt Dag Ingebrigtsen gjør til «Forelska i Lærer’n», men det er utrolig festlig å se han i en annen drakt. Ingebrigtsen er en stødig historieforteller, men jeg savner mye mer særpreg og Ingebrigtsens personlige tolkning fremfor en (sangmessig) streit coverlåt.
Ulrikke Brandstorp – «Tin Man»
(Miranda Lambert, 2017)
Tristesse så til de grader. Innmari rent og polert fra 22-åringen. Brandstorp utleverer virkelig sjela si her, og selv om det ikke er poppa hillbilly-stemning, trenger ikke Ulrikke å spille noen andre enn seg selv for å overbevise publikum om at dette – dette kan hun.
Ella Marie Hætta Isaksen – «Better Dig Two»
(The Band Perry, 2012)
Her er det noe som ikke stemmer. Kjemien mellom vokal og band er flaut minimal og Isaksen brister ofte gjennom fremførelsen. Dette går kraftig ut over historiefortellingen, som fremstår ganske skrantende og lite overbevisende. Enten ligger låta i et toneleie for lavt, eller så er ikke country helt sjangeren for Isaksen.
Chris Holsten – «Bless The Broken Road»
(Rascal Flatts, 2005) *
Dette er absolutt et godt eksempel på at country ikke trenger å være megaharry og fylt med hundre banjoer og svære cowboyhatter – men kanskje det er akkurat derfor fremførelsen virker ganske flat, som «toppes» med et par sure toner mot slutten. Holsten har tidligere vist at han kan være balladekongen, men stikker nok ikke av med den tittelen i dagens bidrag.
* Viser til versjonen framføringen er basert på, ikke opprinnelig artist.
Marit Johansen
