Hip hop-kvelden i Stjernekamp er alltid den mest spenstige og skremmende for artistene. Ni deltakere skal bli til åtte, i sendingen som virkelig kommer til å dra de ut av sin komfortsone.
—
Ulrikke Brandstorp – «I Like It»
(Cardi B, Bad Bunny & J. Balvin, 2018)
Brandstorp imponerte under forrige ukes country-aften. Energinivået smitter noe innmari, noe som tidvis går ut over både rappinga og dansemovesa i Cardi B-hiten. Fremførelsen er ikke feilfri, men helhetlig er dette en veldig god start på kvelden!
Chris Holsten – «Stronger»
(Kanye West, 2007)
Det er tydelig at Holsten ikke har helt riktig vokal for rap. Den krampeaktige høypitchete rappinga i starten minner mer om en svett tur på Syng fremfor en god hiphop-opptreden. Likevel prøver Holsten å gjøre det beste utav det og nailer koreografi samtidig som han sniker inn smukke toner i refrenget, men rappinga? Nei.
Hilde Louise Asbjørnsen – «Rett opp og ned»
(Lars Vaular, 2010)
Og deeer er vi over på en av de mest flaue fremførelsene. Showet lyser Asbjørnsen hele veien, som i utgangspunktet føles riktig, men det er lett å se at hiphop-toget går, uten at Asbjørnsen er med. Her mangler det mye hiphop-atmosfære, diksjon og timing, som etterlater en halvklein revy-følelse som ikke klarer å ta sjangerens premiss på alvor.
Samantha Gurah – «Shoop»
(Salt-N-Pepa, 1993)
Rått! I likhet med alle kveldens artister, har ikke Gurah noe spesiell erfaring innenfor denne sjangeren, men er frem til nå den eneste som har klart å omfavne sjangeren på riktig måte. Godt fremførte bars og rå dansing er det som skal til for å imponere i kveld, så her kan Gurah være meget fornøyd. I denne konteksten skulle en nesten tro hun var i sitt riktige element.
Heine Totland – «Det löser sig»
(Timbuktu, 2005)
Spennende tolkning og smart valg av Totland å fremføre svenske «Det löser sig» på sin egen Bømlo-dialekt. Han fjerner fokuset totalt med minimal koreografi (om det var noe koreografi i det hele tatt?), så jeg skulle veldig gjerne ønske at det hadde vært mer bevegelse og mindre konsentrert tryne, så Totland kunne løst seg litt opp (hehe).
Ella Marie Hætta Isaksen – «Fancy»
(Iggy Azalea feat. Charli XCX, 2014)
Fra ei som sleit noe sinnsykt med mumling er det ganske ekstatisk å se så god uttale – og ikke minst hvor beintøff Isaksen er når hun tolker «Fancy». Dette slår foreløpig resten av gjengen noe innmari, hvor hun nå kan skryte på seg å være den første hvor koreografien sitter som et skudd – og jaggu klarer hun å rappe dritbra samtidig.
Maria Arredondo – «Airplanes»
(B.o.B feat. Hayley Williams of Paramore, 2010)
Vi vet allerede at Arredondo kan synge, men kan hun rappe? Nei. Krampeaktig, lite gøy og lite kraft i rappen. Til og med refrenget, som består av ren sang, blir altfor svulstig for denne kvelden.
Alexander Pavelich – «Lose Yourself»
(Eminem, 2002)
Her går det fort i svingene! Pavelich klarer såvidt å henge med, men sliter litt med artikulasjonen og nailer ikke helt den attituden en må ha når en skal prøve å toppe Eminem i «Lose Yourself». Det er ikke en heldig situasjon å bli sammenligna med Eminem, men han skal ha for forsøket altså.
Ole Børud – «Fight the Power»
(Public Enemy, 1989)
Sjokkerende godt levert fra Stjernekamps kanskje snilleste karakter. Det er ikke å se bort ifra at det alltid kommer en liten frykt for at kleinheten kryper innpå når de eldste skal gjøre hiphop, men Børud leverer barsa og koreografien på et overraskende høyt nivå. Selvfølgelig skulle en ønske å ha sett en mer teknisk utfordrende låt, men sett i kontekst, er det greit nok dette.
Marit Johansen
