Følg direktesendingen her:
I kveld utfordres artistene til å prøve seg på sjangeren som omfavner elementer fra jazz, rhythm & blues og gospel. Vi snakker selvfølgelig om soul, og i kveld vil vi høre låter fra både 60-tall og litt mer moderne tider.
—
Ella Marie Hætta Isaksen – «Stay With Me»
(Jarle Bernhoft, 2011)
Kveldens første låt blir fremført av forrige ukes favoritt. «Stay With Me», av Norges egen lille soul-konge, Bernhoft, blir pent fremført med en dyp og varm Isaksen. Soul er derimot en sjanger hvor en virkelig skal utlevere sjela, og her trås det veldig forsiktig fram, og det savnes en god del trøkk og mer kraft.
Alexander Pavelich – «It’s A Man’s Man’s Man’s World»
(James Brown, 1966)
Pavelich serverer en god pakke soul her altså. Vi får god mimikk, stor innlevelse og en god reise gjennom hele vokalspekteret med mye sjel slengt i trynet. Dette står som en svært god levering, som antakelig sender Pavelich videre til Opera-kvelden. Vi får i hvert fall håpe!
Maria Arredondo – «Get Here»
(Oleta Adams 1988)
Her får vi det store inderlige spekteret i sjangeren. I grenseland til å bli litt for svulstig, flyr Arredondo rolig gjennom låta med god historiefortelling som tar oss med inn i en verden hvor hun utleverer sjela på en nokså overbevisende måte.
Ole Børud – «Superfly»
(Curtis Mayfield, 1972)
Dette nailer Ole Børud! Det skapes god dansestemning på scena under Mayfield-hiten, med artisten i naturlig habitat. Glitrende funk, gospel og ei litta falsett på slutten viser at Børud forstår sjangeren godt og kombinerer godt det sjelfulle mot det litt mer funky.
Chris Holsten – «If I Ain’t Got You»
(Alicia Keys, 2004)
Kveldens første frysning kom nå gitt. Tolkningen gir rom for ekstremt mye følelser i bildet, på en låt det er vanskelig å ikke relatere til, uansett hvem en måtte være. Holsten skrur gønneknappen på max både med en megastødig og sjelfull stemme, og et pianospill utført av magiske fingre. Generelt et grusomt godt nivå i kveld, men her tok Holsten seieren.
Hilde Louise Asbjørnsen – «Feeling Good»
(Nina Simone, 1964)
Asbjørnsen kommer hoppende etter Wirkola på Nina Simone-klassikeren. Hun har en god rasphet i stemmen, men selve fremførelsen blir veldig stiv og påtatt. I en sjanger hvor sjela virkelig skal vrenges ut og inn, trengs det mer overbevisende historiefortelling og varme for å dra oss inn i soul-universet.
Ulrikke Brandstorp – «When We Were Young»
(Adele, 2016)
Å tolke en Adele-låt er nok generelt en ganske stor utfordring, men Brandstorp tar den på strak arm. Her er det umåtelig mye følelser, kraft og godt teknisk håndverk som åpenbart har blitt jobbet frem med blod, svette og mye tårer. Hun beholder roen gjennom låta, men i denne veggen av føleser er det naturlig å bli revet med, og Brandstorp mister dermed en del kontroll her og der.
Heine Totland – «If I Can Dream»
(Elvis Presley, 1968)
Mye av Totlands fremføring bæres av hans eget forhold til denne låta. Dette er overbevisende saker som oppfattes veldig genuint og godt, hvor han endelig klarer å holde roen uten å overtenne så innmari. Vokalmessig kler han fint denne sjangeren, men i likhet med Ulrikke, mister han litt kontroll inn i alle disse følelsene.
Marit Johansen
