Så var vi enda en legende fattigere.
Tre dager etter at David Bowie ga ut Blackstar – hans mest vitale og universelt bejublede album på mange, mange år – kom beskjeden om at 69-åringen måtte gi tapt etter halvannet års kamp mot kreft. Det føles først og fremst som en kosmisk vits av den ytterst smakløse sorten.
Ikon og stilskaper
Sjokket og sorgreaksjonen som har preget en hel verden i dag skyldes ikke bare en avsindig mengde udødelige låter, eller det rause knippet klassiske plater de er hentet fra – ikke minst gullrekken som startet med The Man Who Sold The World (1970) og ble midlertidig avsluttet med Let’s Dance (1983).
David Bowie vil i minst like stor grad bli stående som et kulturelt ikon. En rastløs kronikør av den flyktige postmoderne tilstanden. En fryktløs freak som omfavnet rollen som utskudd framfor å dysse den ned. En artist som lekte med identiteter, utfordret kjønnsroller og gjorde avanserte ideer både tilgjengelige og uimotståelige.
Dette er kanskje kjernen ved Bowies kunstneriske virksomhet – å nærme seg noe som er sant gjennom å dyrke det kunstige, det inautentiske, leken, spillet.
Kompromissløs og grotesk
Min personlige historie med Bowie begynte for alvor en god stund etter den nevnte storhetstiden. Vel hadde jeg som 13-14-åring leflet med Ziggy Stardust og Hunky Dory parallelt med The Beatles, The Doors og andre byggeklosser i den musikalske dannelsen.
Men det var konseptalbumet Outside (1995) – en mørk, kaotisk og grotesk «detektivhistorie» om seriemord som kunstprosjekt, av alle ting – som sperret ørene mine opp for den kontemporære Bowie.
Albumet fikk – i likhet med mye han har gitt ut etter 1983 – mye tyn da det kom. Men for en nysgjerrig og sulten guttunge var det en kompromissløshet på ferde i musikken som opplevdes uhørt. Og de beste låtene derfra er fortsatt noe av det ypperste nittitallet skjenket oss.
Inspiratoren
Outside er bare en av platene som vil få en renessanse i den kommende tiden, men den er trolig ikke stedet å starte et forhold til Bowie. Hunky Dory, Young Americans, Station To Station, Berlin-trilogien og Scary Monsters (And Super Creeps) er alle sikrere valg, om et slikt ord kan benyttes om så eventyrlysten og utfordrende musikk.
Sikkert er det at ekkoet etter David Bowie vil fortsette å runge i populærkulturen i uoverskuelig framtid – ikke minst gjennom hordene av artister som har latt seg inspirere av ham.
Kanye West, M.I.A., Pharrell Williams, U2, Madonna, Lady Gaga, Haim, Paul McCartney er bare noen av dem som har brukt dagen på å hylle Bowie, og du skal lete med lupe for å finne artister som ikke er påvirket av en eller annen dimensjon av denne over femti år lange karrieren.
«Look up here, I’m in heaven» synger han på den majestetiske (og sørgelig profetiske) balladen «Lazarus» fra Blackstar. Det er en fattig trøst på en bunnløst trist dag, men: Nå begynner det virkelig å svinge av bandet der oppe.
Takk for alt, David.
«Lazarus»:
