Dark Night of the Soul er et uttrykk som brukes for å beskrive en periode i et menneskes liv preget av ensomhet og isolasjon, og ble tatt i bruk for første gang på 1500-tallet av den spanske poeten San Juan de la Cruz. At det også er tittelen på dette samarbeidsprosjektet mellom Brian Burton (aka Danger Mouse), David Lynch og Mark Linkous (bedre kjent som Sparklehorse) virker helt logisk, da Linkous liv var en mer eller mindre sammenhengende tragedie preget av depresjon og rusmisbruk.
Albumet var opprinnelig ment for utgivelse allerede i fjor, sammen med en 100 sider tykk fotobok med bilder tatt av Lynch, men slippes først nå på grunn av en rettslig tvist mellom Burton og plateselskapet EMI.
Linkous selvmord i mars i år kaster selvfølgelig en tragisk skygge over utgivelsen, som nå i retrospekt føles mer som en hyllest til mannens liv og virke, enn et tradisjonelt album. For om han ikke alltid følte det slik selv, så hadde han åpenbart en stor og velvillig vennekrets, og plata inneholder bidrag fra kjente fjes som James Mercer (The Shins), Jason Lytle (Grandaddy), Frank Black, Iggy Pop, Julian Casablancas, Suzanne Vega og The Flaming Lips.
Sistnevnte står for et av de virkelige høydepunktene, den nydelige åpningslåta «Revenge», som nyter godt av Wayne Coynes sarte stemme, akkompagnert av et forsiktig, sjelfullt og psykedelisk arrangement. Nettopp dette har jo blitt Danger Mouses varemerke både som solo-artist, som produsent for The Black Keys, og som delaktig i Broken Bells, og utgjør det kontinuitetsbærende elementet på en plate som ellers sliter litt med helheten.
For mange gjestevokalister kan nemlig fort bli sjenerende, og de fleste av låtene ender opp med å høres ut som gjestens eget band. Dette er ikke gjennomgående noe stort problem, men det er bare å slå fast at albumet hadde vært tjent med å utelate bidragene til Frank Black og Iggy Pop, og det er fristende å anta at de mest av alt er inkludert for å kaste glans over prosjektet. Låtene deres i seg selv er det forsåvidt ikke noe spesielt galt med, og særlig Iggy-låta kunne ha sklidd inn som et høydepunkt på hvilket som helst av hans siste plater (ikke at det er så vanskelig, altså), men det er likevel noe krampaktig rocka og forstyrrende med dem.
Kanskje er det fordi resten av materialet her er så finstemt? Dempede og sarte, preget av ettertenksomhet og stille selvransakelse, er låter som «Jaykub», «Every Time I’m With You» og «Star Eyes» perfekte for melankolske søndagskvelder, mens «Insane Lullaby» har skivas mest lekne produksjon og innfrir hva tittelen lover.
I sum blir Dark Night of the Soul en fin portal inn til Mark Linkous sørgmodige univers, hvor triste tekster møter merkelig oppløftende melodier over diskret og tidløse synth-arrangementer, og min eneste egentlige virkelige innvending er at jeg svært gjerne skulle ha hørt ham synge mer selv.
