Da Big Boi sto på scenen på Øyafestivalen et snaut år tilbake ble ikke konserten den festen mange hadde håpet på, og det på tross av at han var høyaktuell med fantastiske Sir Lucious Left Foot ute i hyllene med en tilhørende hype av det ekstreme slaget. Den gang var Big Boi selv for ufokusert, lyden for dårlig og settet for for slapt og haltende til at han klarte å leve opp til forventningene. Men året etter stiller ting seg annerledes.
Det er tydelig at Big Boi har hatt godt av å være ett år ute på veien med Sir Lucious Left Foot-skiva, og en booking som på den ene sida kanskje syntes uaktuell ble dermed en langt sterkere konsertopplevelse for de som fikk overvære begge. Hovepublikummet får nemlig servert en tydelig gira og opplagt Big Boi som med sidekick C-Bone leverer en kosert så blodtight og strålende gjennomført at det er vanskelig å finne ankepunkter.
Lista legges høyt umiddelbart – en åpning med ”ATLiens”, ”Skew It On The Bar-B” og ”Rosa Parks” inn i ”So Fresh So Clean” er vanskelig å toppe, men der han reiv midtveis i fjor holder han fokus hele veien og har stålkontroll gjennom så vel gamle slagere som ”Player’s Ball” og nydelige ”Elevators” som nye kutt som ”Shine Blockas” og ”Fo Yo Sorrows”. Selv ”General Patton”, en låt som er i overkant statisk på skive, viser seg som et livemonster.
Selvsagt eksploderer sletta til ”Shutterbugg”, og selvsagt klappes han inn igjen for å gjøre Purple Ribbon-bangeren ”Kryptonite” og ”Tangerine”, og i det tonene av ”Your DJ Ain’t No DJ” toner ut er det vanskelig å finne så mye å trekke for. Kanskje kunne man kutta C-Bone-låta midtveis. Kanskje var det litt corny å dra opp en haug med ungjenter under ”B.O.B” og ”The Way You Move”. Fakta er at det ikke utgjør noen forskjell – Big Boi er omtrent så bra det er mulig å oppleve ham om dagen, og omtrent så tight en rapkonsert kan bli. Så da er det bare å håpe at noen tar ansvar og booker med godeste Andre 3000 neste gang. Da skal jeg kaste sekseren på forhånd.
Andreas Øverland
