Nekromantheon har seilt i medvind siden starten i 2005. Kolbotn-trioen Arild ”Arse” M. Torp (gitar og vokal), Sindre ”Stressminister” Solem (bass og vokal) og Christian ”Kick” Holm (trommer) og er unge, men til fingerspissene presise og dyktige. Debutplata Divinity of Death (2010) er intet mindre enn knallrå, og EPen We’re Rotting og de to splittene de har gitt ut ligger ikke langt bak.
Bandet har allerede spilt på prestisjefylte festivaler som Maryland Death Fest og Live Evil, og snart skal de ut på turné med Aura Noir. Ikke rart at forventningene til Rise, Vulcan Spectre har vært skyhøye.
Og gjett om Nekromantheon innfrir! Det låter ondt, mye ondere enn thrash pleier, og den mørke følelsen gjennomsyrer hele plata. Åpningssporet ”Cast Down to the Void” hiver deg rett inn katastrofemodus med kvikke trommeslag, rytmisk variasjon og et refreng det spruter av.
”Usurper Command”, ”Coven of the Minotaur” og ”Blood Wisdom” slår til med helt ville brekk og passasjer. “Embrace the Oracle” er en merkelig sang som får det til å gå kaldt nedover ryggen på en med sine fantastiske gitarer, riff så syke at skallen knuser og ulende vokal.
«Blood Wisdom»:
Tittelsporet er en klassiker fra første sekund, og en av platas aller beste låter. ”Twelve Depths of Hades” følger i samme spor og holder intensiteten oppe til siste tone. Utgangsmelodien ”Raised by Dogs” kroner plata med hvinende gitarer og en melodi som sitter. Den fader dessverre ut på en litt lite gjennomtenkt måte, men heldigvis er det bare å sette på plata på nytt. 31 minutter går sabla fort, og en vil nødig gjøre de greske gudene sinte.
Nekromantheon utvikler seg hele tiden som musikere. Torp skriker som han aldri har gjort før, og låter fryktløs, knudrete og tøff. Han har dybde, og klarer å legge til det ekstra laget med aggresjon. I tillegg er han en gitartraktør av de sjeldne. Det er så mange stjerneriff og leads her at en nesten skulle tro thrashen kom fersk rett fra bakerovnen. Soloene er ikke nødvendigvis de mest tekniske, men de kler musikken godt.
Til tider går det så raskt at det nesten er rart at bandmedlemmene klarer å holde tritt med hverandre. Men Holm og Solem sørger for at det låter stramt og ordentlig samtidig som det er skittent, kjapt og rått. Holm er en ener på sitt instrument. Han trommer så det suser, frenetisk, teknisk og variert. Bassen er ikke det mest fremtredende i lydbildet, men Solem er meget stødig på strengene. Mer bass i monitor!
Dette er ikke revival-thrash, men et band som spiller det de vil spille, akkurat som det skal spilles, nesten umerket av tidens tann. Men Nekromantheon er ikke kopister. De er menn med smak. Selv om de nok har hørt sin dose Slayer, Sepultura, Dark Angel, Possessed og Sadus, er dette friskt, engasjerende og nytt. Det er som om de spiller på instinkt.
Rise, Vulcan Spectre er storartet og briljant, og Nekromantheon lykkes her på de aller fleste fronter. Så kom ikke her og påstå at thrashen er død. Dette er et angrep på all ”moderne metal”. Jeg gir meg ende over.
Helle Stenkløv
PS. Møt opp når Nekromantheon spiller opp til dans sammen med Aura Noir på Fire Walk With Me Tour vol. 2 i februar! Jeg har i hvert fall tenkt å klemme meg selv i hjel på første rad.
Hør albumet i Spotify eller WiMP!
