Calvin Harris, også kjent som jordklodens best betalte DJ, har med Motion mekket en skive som er så brutalt skamløs at det nesten bør applauderes. Nesten.
Harris’ blodtørstige fjerdeplate består av femten sanger. Og det er en tåke, eller smørje, av voldsomme dansekutt der world pop-sjangeren møter EDM-influerte partier (om vi ser bort ifra det lavmælte balladeforsøket “Ecstasy”).
Sjangerbeskrivelser til side: Motion er like elegant som et utdrikningslag der brudgommen står på Karl Johan ikledd Borat-mankini og en dildo på hodet.
Altså, det er ingenting galt med overdimensjonerte megahits så lenge det låter velproporsjonert. Og Harris har jo, som kjent, produsert en del fete ting.
Eksempelvis er eldre spor som “Acceptable In the 80s”, “Dance Wiv Me” og “Yeah Yeah Yeah La La La” gode eksempler på en produsent som beholdt egenarten, selv med sterk disco- og klubbpåvirkning. Da var det jovialt, med en slags inderlighet som gjorde at sluttproduktet hørtes bra ut.
«Summer» fra Motion:
Nå, derimot, er det fullt fokus på sweeps, billige triks for få i gang fistpumpingen og å klemme ut femten spor der minst halvparten er mer eller mindre identiske.
Det er kanskje det mest irriterende med Motion – at man vet at Harris har produsentferdighetene til å lage sanger med en viss dybde.
Han har bevist før at han behersker melodiarrangementer, og han viser glimt av det på Motion. Jeg understreker: glimt. Det er en drøss med kjente navn som bistår Harris på albumet, og best er “Pray to God” med søstrene Haim, som starter helt ålreit, men ender opp i en tåke av bola EDM. Søte “Love Now” med All About She og «Outside» med Ellie Goulding har også partier som fungerer.
Men to-tre anstendige låter er ikke nok til å veie opp et dusin kyniske gulvfyllere. Mer sjel i monitor, takk.
Ali Soufi
