Ved to anledninger har jeg hatt gleden av å se Kentucky-bandet My Morning Jacket spille live. Begge gangene har frontmann og låtskriver Jim James duvet rundt på scenen med et blinkende, rektangulært apparat danglende oppå pubmuskelen – ikke ulikt hva Star Wars-karakter Darth Vader har støpt inn i brystkassa.
For James har alltid hatt et tilsynelatende behov for å skyve den tradisjonelle sørstatsrocken inn i andre sfærer; det være seg dub, nypsykedelia eller seminerdete sci-fi-rock, sistnevnte særlig på bandets foreløpig siste album, Circuital.
Hans første ordentlige solofullengder tar for så vidt tak i mye av det samme som dagjobbbandet gjorde sist. Lyden er fingernemt velskrudd og produksjonen storslått, mens tekstuniverset bobler over av høykulturelle referanser. For å si det enkelt: Jim James’ overdådige – men langt fra humørløse – ideer har mer enn noen gang fått fritt spillerom. Og man kan iblant ta seg i å ønske en knivsegg mer med bakkekontakt.
Ta for eksempel «All Is Forgiven», hvor han over østlige, skurrende blåsere likesågodt gir seg i kast med å synge om jesusbarnet: «Son of man was born in Betlehem, called God/All of us plan same old hallway to man», mens forkortelsen i den smekre åpneren «State of the Art (A.E.I.O.U.)» sender meg til en Wikipedia-artikkel om østerrisk føydalkultur. Smalt? Jepp.
http://www.youtube.com/watch?feature=player_detailpage&v=IDRALrVXJ_s
Brorparten av Regions of Light and Sound of God er dog på høyde med My Morning Jacket på en god dag, som på groovy og varme alt.-countrykutt som «Dear One» og «Of The Mother Again». Finurlige og soul-infiserte «Actress» får meg til å tenke på Nashvilles Lambchop på deres 2000-juvel Nixon, mens singelen «Know Til Now», til tross for å være minst halvannet minutt for lang, viser at James’ også takler å lefle med sampling.
Det er vel bare denne vanskeligheten med soloalbum: Selv om de har den egenskapen at de får vist bandledere fra nye sider, uten deres sedvanlige rammer plasseres rundt dem, kan skivene fort lide under å ikke få nok ekstern input. Jeg skulle gjerne sett noen be James om å droppe dødpunktene «A New Life»/»Exploding» midtveis, samt spurt en ekstra gang hva han egentlig prøver å fortelle med den religiøse tematikken på flere av låtene.
Regions of Light and Sound of God er likevel alt i alt et svært stødig album, ingen tvil om det. Jeg savner likevel mer av det lille ekstra – et hook på høyde med Circuital-perlen «Holding On To Black Metal«, for eksempel. For akkurat nå er valget mellom å skulle bruke tiden på Jim James solodebut versus My Bloody Valentines suverene comebackalbum i overkant enkelt.
Kim Klev
