Grand Island: Songs From Östra Knoll 1:22
[Sinalongs / Tuba]
Beste album så langt fra bandet som har herjet på singelfronten, men hatt variabel helhet.
Dersom jeg skulle ramse opp favoritter av norske poprock-låter på totusentallet, hadde Grand Island hatt tre kandidater helt der oppe. De har vært et usedvanlig sterkt singelband, med hver av sine tre plater frontet av kremlåtene ”Us Annexed”, ”Love In Decay” og nå sist ”Angelila”, og ut fra singalong- og refrengsterkheten de har vist i dette trekløveret burde de nå for lengst ha vært yndlinger hos et Bigbang-forført studenthuspublikum.
Nå har derimot alltid Grand Island vært et band som har andre ambisjoner enn akkurat dette, og når jeg på de tidligere platene har vært litt irritert fordi de ikke bare gir faen og lager et helt album med låter som ”Love In Decay” (noe jeg fortsatt mener de burde gjort på Boys And Brutes), så har de denne gang laget et album som er gjennomført og formfullendt i all sin balstyrighet; Songs From Östra Knoll 1:22 er uforutsigbart, og på en svært god måte.
Der de før har forsøkt å skreve over alle sjangre som ble knyttet til ”rock”-begrepet på syttitallet (og langtfra alltid lykkes), vises denne rastløsheten nå mer som nyanser enn direkte stilskifter, noe som gjør at man kan høre gjennom albumet uten frykt for å få feilsteg som bluesrockplankingen ”Butcher’s Paper” (fra Boys And Brutes). Eksempelvis. Derimot er Songs From Östra Knoll 1:22 breddfull av den type solnedgangsvennlig stemning som videoen til «Angelila» illustrerer:
[youtube s1-tU4yOJCw]
Dette er et album som smiler tilbake til lytteren for hver runde i spilleren, og Espen Gustavsen har også vokst som tekstforfatter – samtidig som han fortsatt er en av Norges beste vokalister i sin sjanger. Bandet har en samspilthet og nerve som få andre, og når dette nå for første gang ordentlig stemmer over et helt album, blir resultatet meget lett å anbefale. Ved siden av singelen bør spesielt ”Young Wrath”, ””A Crash And A Faultline” og ”Sundance & Cassidy”- med sitt lett Franz Ferdinand-melodinaskende refreng- fenge et bredt rockpublikum, og for oss som har fulgt bandet en stund er det utrolig godt at de nå også for alvor har funnet en måte å både stagge og stimulere sin egen kreative rastløshet.
Jørgen Hegstad
