Av de moderne norske metalbandene er det få som har hatt, og har, like stor nasjonal så vel som internasjonal suksess som Kvelertak. Deres pågående turné er innom land som Tyskland, Sveits, Belgia, Frankrike, Sverige og Norge.
Det eneste stoppet innom vårt kjære naboland Danmark var på Avalon-scenen under årets Roskilde Festival. Sist sekstetten fra Stavanger spilte på Roskilde (2016), ble de rost til skyene av danske musikkanmeldere.
Nå var guttene i Kvelertak tilbake med nok et fyrverkeri av en konsert, samme dagen som publikum hadde fått gleden av å se en annen norsk gigant, nemlig Aurora.
Selv om Kvelertak ikke kunne by fansen på et flunkende nytt album slik deres pop-kollega gjorde, hadde de mer enn nok materiale for å lage en heidundrende fest.
Flere andre norske artister hadde også spilt konsert under årets Roskilde Festival, og bevist at nordmenn kan mer enn å stå på ski. Kvaliteten flere av de norske artistene har levert i år har vært skyhøy, som for eksempel Ramóns konsert søndag og Aurora sin fredag ettermiddag.
Klokken 01.15 møtte de ivrigste metal-fansene opp til Avalon, en scene som kan romme rundt 6000 mennesker. Selv om Kvelertak sto for en av kveldens siste (eller dagens første, om du vil) konserter, hadde dette lite å si for stemningen.
Det var langt fra fullt under konserten, men Kvelertak beviste nok en gang hvorfor de fortjener tittelen som et av Norges beste liveband.
Kunsten å samle en flokk
Det skal en del til for å engasjere et publikum som har festet hele dagen, spesielt da klokken har passert midnatt. Likevel leverte Kvelertak her, spesielt i løpet av de første 40 minuttene.
Under de første tonene av den mer prog-pregete åpningslåten «Krøterveg Te Helvete» (2023) var det relativt folketomt bortsett fra den harde kjernen som hadde samlet seg i midten fremst.
Men etter hvert som den åtte minutter lange låten ble spilt strømmet flere og flere til. Mot slutten av den kunne det nesten virke som om Kvelertak skulle lykkes i å fylle hele Avalon.
Med låt nummer to, «Blodtørst», var stemningen fenomenal, mye på grunn av vokalist og frontmann Ivar Nikolaisens karismatiske og røffe scenetilværelse. Det skal ikke sies at Nikolaisen fortjener all æren for å få samlet flere folk, da bandet i sin helhet leverte storslagen metal gjennom hele natten.
Uansett grunn, så var det bemerkelsesverdig hvordan det såpass tidlig i konserten ble hoiet, headbanget og kastet opp «djevelhorn» unisont fra de fremste til de bakre radene.
Med introen til «Kvelertak» ble det til og med en slags allsang og et gigantisk energinivå da Nikolaisen bevegde seg ned til publikum for å crowdsurfe. Om det var ett sted man skulle vært publikum så sent på nattetid, var det så absolutt på konsert med Kvelertak.
Den ekstremt harde kjernen
Men så, til tross for fantastisk fremførelse av låter som «Fossegrim» og «Likvoke», kunne det nesten virke som om store deler av de som hadde møtt opp raskt, var like raske på labben for å forlate konserten igjen.
Områdene i periferien der flere hadde samlet seg mens de første låtene ble spilt, var blitt stort sett folketomme. Uansett talent og engasjement var det tydeligvis ikke bare bare for Kvelertak å holde på det store publikumet de hadde lokket til seg.
I midten og fremst, derimot, var det enda tettpakket med folk som ville høre skrekkinngytende og nydelig rock. For disse fortsatte kvelden til siste slutt, og Kvelertak hadde dem i sin hule hånd fra starten av.
Da sekstetten kunne by på et koldtbord av låtene «Rogaland», «Bruane Brenn» og «Mjød», var det bare for de resterende å forsyne seg grovt. Ut ifra reaksjonene på gitarriffene, trommespillet og Nikolaisens vokal var dette uten tvil noe som falt i smak.
I kjent metal-stil var det gjennomgående headbanging, brøling og en smule moshing på alle låtene nevnt ovenfor. Dersom noen av fansene våkner uten litt vondt i nakken dagen derpå, er det i hvert fall ikke Kvelertak sin feil.
Nakkeskader på morgenkvisten
Selv med en settliste som kunne vekket de døde til live, storslagent spill fra alle medlemmene og en karismatisk og innbydende frontmann, klarte dessverre ikke Kvelertak å smitte gleden for hard rockemusikk over på alle i det opprinnelige store publikummet. Etter to på natta datt stadig flere av dem av lasset.
Dette hadde dog lite å si for de som holdt ut den 75 minutter lange konserten, ei for guttene i Kvelertak selv.
Flagg ble konstant vaiet ifra publikum, flere sang med så godt de kunne (noe som ikke er særlig lett om man ikke er trent i å synge metal, eller ikke egentlig har Rogaland-dialekt) og det var sjeldent en stille stund blant de på fremste rad.
Da sistelåta «Bråtebrann» ble annonsert, rundt 02.20, viste det seg at det enda fantes futt i folket, selv etter 15 låter med konstant roping og bevegelse. Kvelertak matchet også denne energien med enda hardere spill og enda mer crowdsurfing fra Nikolaisen.
Så, ut fra høyttalerne, runger setningen «Vi tar en låt til!», mens Nikolaisen løper av scenen og kommer tilbake kort tid etter med et gigantisk flagg som vaies mens en instrumentallåt blir fremført. Dette siste stuntet skapte stor glede for de som ikke hadde latt seg lure fem minutter tidligere.
Tekst: Even Samir Kaushik
Foto: Tom Øverlie
FESTIVALSOMMEREN 2024:
