Hun har fortsatt til gode å lage et dårlig album, Hanne Kolstø. Men med sin femte langspiller på like mange år tar den produktive 34-åringen fra Sykkylven for alvor steget opp blant de mest interessante artistene i Norden.
Til tross for at det trolig er fruktbart å betrakte disse fem platene som et prosjekt i utvikling, finnes det trekk ved While We Still Have Light som skiller den fra forgjengerne. De elektroniske elementene har blitt tonet noe ned, og strykerarrangementer signert den fremragende komponisten Eivind Buene tar sin naturlige plass i lydbildet, flankert av gitarer, synther og trommer som haler i ulike retninger.
Selv har Kolstø (noe spøkefullt?) trukket fram en drøss referanser i forkant av utgivelsen, med et stilistisk spenn fra Top Gun og James Bond via Seigmen og Deftones til Sugababes, James Blake og Brian Eno. Og la oss for all del (ikke) glemme 4 Non Blondes. Dette er vel først og fremst en indikasjon på den ikke ubetydelige humoren som skjuler seg bak den tilsynelatende kjølige og alvorlige fernissen.
Spesielt første halvdel av While We Still Have Light er slående i all sin uregjerlige prakt. Åpningssporet «Bordermind» ruller av gårde på et mørkt og tettvevd teppe av perkusjon, mens den digre, dramatiske tittellåten utlegger platens tema effektivt: «Love is a secret/ I want to keep to myself/ it wears me down// Want to see everything/ while we still have light/ before we part».
Tvillingsporene «Only One» og «I Hate You Don’t Leave Me» er sprekkeferdige av lekre detaljer, odde signaturer og vendinger som stadig overrasker og utfordrer – uten å kokettere eller krangle. «The Circle» bygger videre på denne tilnærmingen, men innehar i tillegg en emosjonell slagkraft som gjør den til platens sterkeste låt.
Mot slutten av albumet roes både antall innfall og intensitet ned, med særlig rørende resultat på nydelige «This Town». Kun «Mysterious» henfaller til den noe kavete hoie-indien som nylig gravlagte Team Me har gledet mange og ergret andre (denne anmelder inkludert) med.
While We Still Have Light gjør det naturligere enn noensinne å nevne Hanne Kolstø i samme åndedrag som Robyn, Björk og Susanne Sundfør – de viktigste premissleverandørene for kunstpop i vår frosne lille flik av verden. Foreløpig har hun på langt nær samme nedslagsfelt som noen av disse, og det er liten grunn til å tro at det vil endre seg radikalt med dette. Synd, for dette er musikk som viser at også oppbruddet og avskjeden har sin plass i de musikalske eventyrbøkene.
Marius Asp
