Den 28 år gamle kalifornieren Dillon Francis er et svært navn i klubbverdenen, ikke minst takket være en prominent tilstedeværelse på internett og et vennskapelig klaps på skuldra fra Diplo i et avgjørende øyeblikk. Det er særlig innenfor den hissige hybridsjangeren moombahton han har gjort seg bemerket, men territoriet har blitt betraktelig utvidet etter hvert, særlig mot trap og tilstøtende hard og urban lyd.
Publikummet foran Kongescenen har tydeligvis tyllet i seg noen enheter siden Cezinando spilte i samme nabolag tidligere på ettermiddagen, og dermed er settingen for Francis’ temmelig rølpete og morsomme univers etablert. Selv sier mannen lite etter at han har kommet seg ut på scenen, men lar musikken og tidvis temmelig morsomme videomontasjer (blant annet med de snurrende hodene til Danny DeVito og Larry David) stå for kommunikasjonen.
Enkeltlåter er langt fra det mest interessante ved denne seansen; langt viktigere stikkord er dynamikk og tempo i miksen. Egne sanger spilles side om side ved remikser, gjerne med fragmenter av gamle og nye hits knadd inn. Det slående er hvor monotont det blir i lengden: Kort vokalsnutt, oppbygning mot dropp, et strekk med rytmefest. Gjenta. I det uendelige.
Vel stikker Skrillex-samarbeidet «Bun Up The Dance» seg ut som et vitalt innslag stilt opp ved siden av hits som «Get Low» og «Need You», men det er kun den bleiknebbede, Kygo-gjestede «Coming Over» som bryter med formelen (og dermed oppleves som et friskt pust, tross alt). Den kommer som siste nummer ut.
Det er med andre ord meningsløst å anmelde dette showet på rent musikalske premisser. Dillon Francis er hentet inn for å skape party, og det ville han trolig greid med begge armene bundet til ryggen. Men de beste festene er gjerne de du i det minste husker bruddstykker fra i ettertid, og på skikkelig minneverdige øyeblikk skårer vår mann påfallende lavt.
Marius Asp
