Hver festival har noen av dem, disse søvnige, solsvøpte ettermiddagskonsertene der folk liksom bare har ramlet innom. Ulempen for artistene er selvsagt at de kjapt kan ende med å spille for et fåtallig og uengasjert publikum, men den potensielle fordelen er større: For et uetablert navn vil lave skuldre – og forventninger – kunne være akkurat det som skal til for å vinne over nye følgere.
Og det er akkurat det 21 år gamle Ariadne «Ary» Loinsworth fra Trondheim ender med å gjøre denne fredagen på Slottsfjells største scene. Under sitt eget navn har hun kun gitt ut én låt hittil, «Higher», som kom i fjor på denne tiden. Konserten på Slottsfjells største scene avslører gledelig nok at den ikke tilhører hennes mest spennende sanger.
Sjangermessig befinner vi oss i en for øyeblikket meget tettbefolket gren av elektropop som skjeler mot både house og urban musikk, gjerne med hynotiske og svevende elementer som sikter mot himmelen når refrenget inntreffer. Her lykkes Ary godt på Kongescenen; de to musikerne hun har med seg – en knottevrier og en trommis – kommer begge til sin rett, med et velbalansert møte mellom organisk og elektronisk vellyd som resultat. Ary selv er en naturlig og god frontfigur og vokalist, uten å gjøre allverden ut av seg.
En dump og truende fjerdelåt (ikke spør meg om tittelen) står ut; det samme gjør de to avsluttende kuttene, som byr på henholdsvis diger, dvelende nesten-shoegaze og boblende rytmikk ikke ulik Disclosures nyklassiker «Latch».
Problemet utspiller seg mellom disse ytterpunktene – det blir noe likelydende og melodisk begrenset over det hele, ikke minst når de fleste av numrene oppleves for første gang. Ary vil tjene mye på variere strukturen i låtene enda mer, tross solid håndverk i alle ledd.
«I’m already there», synger hun mot slutten av konserten, på en av de soleklart mest fengende sangene denne dagen. Om ikke helt riktig ennå: Temmelig straks, tyder det meste på.
Marius Asp
