Det er altså gått et drøyt år siden sist vi hørte fra Vinni, med Paperboys-skiva The Oslo Agreement, som gikk i voksenpop-fella så det (bokstavelig talt) sang. Allerede midt i det gitarklimprende Jarle Bernhoft-gjestede førstesporet av solodebuten (et skille få, om noen, som hører på skiva kommer til å merke) er det tydelig at Vinni ikke har gjort noen helomvending siden forrige utgivelse.
Vinni lar nemlig et i overkant voksent lydbilde dominere også denne gangen. Resultatet er et knippe organiske, tidvis overproduserte låter som jovialt holder seg godt innafor hva som er spiselig for alle som har hørt på radio, men som i liten grad utfordrer. Eller setter seg, for den saks skyld.
Tittelsporet «Happily Lost» med Thom Hell på gjestevokal er i så måte et prima eksempel, all den tid den høres akkurat ut som forventa – Vinni litt ettertenksom og forsøksvis delikat, med en Hell som mmm’er og åååh’er over strykere. Som låt gir den lite annet enn et bilde av at det til og med er mulig selv for en fyr som gav narkofylla et ansikt utad i Spirit å bli usedvanlig streit, kjedelig og ikke minst anonym på skive et halv tiår etter.
Heligvis er ikke alt like rundt, tamt og forutsigbart som mediekritikken i det blasse fjerdesporet ”Frontpage”. De få gangene det drar seg til, klarer Vinni seg nemlig langt bedre. Tommy Tee-produserte «Man vs. Machine» står igjen som skivas definitive høydepunkt, og herr Tee leverer fra seg en strålende produksjon som lover godt for både Jesse Jones-EP og Son of Light-comeback.
Pluss på «In Transit» med en croonende Tshawe på hooket og «Best Of You», hvor Vinni legger skivas beste vers, med Noora Noor, og du har en liten bunke hederlige låter over nivået på resten av albumet. Førstesingelen, Timbuk-gjestende «Let The Monkey Out» , er på tross av å være lite talende for skiva (les: den har et refreng som sitter), ikke så halvgæærn den heller.
Lyspunktene til tross; Happily Lost belyser lite annet enn at det er fryktelig kort tid siden 2009, og navnebyttet fra Paperboys til Vinni & The Vagabonds viser seg å være det nest mest oppsiktsvekkende ved albumet. Og det mest slående ved disse ti sporene? Hvor lite oppsiktsvekkende de faktisk høres ut.
Jeg gjorde det sist, og jeg gjør det igjen: It’s Paper anyone?
Andreas Øverland
