Midt i Oslo by, rett ved Bogstadveien, ligger «Studenterhjemmet av 1875».
I 147 år har en gruppe studenter fått bo i et herskapelig hus til en symbolsk sum. Men dette er på langt nær en vanlig studentbolig.
Her er det noen andre som vasker badet ditt, og frokosten blir servert. Det bor 36 gutter i hovedhuset, mens tre jenter får bo i den gamle tjenestepikefløyen.
– Jeg trodde det var for godt til å være sant, egentlig, sier Victoria Bratli (25).
Hun er av de tre jentene på huset og hadde aldri hørt om hjemmet før.
De som bor her, har sine egne lover og tradisjoner som stammer fra en helt annen tid.
GRUNNLEGGEREN: Peter Hærem sin byste i salongen til Studenterhjemmet. Foto: Oda Karine Frøyen Vold, NRK P3 
BIBLIOTEK: Her kan studentene legge inn ønsker til hvilke bøker de vil ha. Foto: Oda Karine Frøyen Vold, NRK P3 
PIANOSPILL: På stiftelsesdagen 13. februar spilte Gunnar Amadeus Syvertsen (28) piano mens flere sang for full hals. De feirer at Studenterhjemmet ble grunnlagt. Foto: Oda Karine Frøyen Vold, NRK P3
For å få bo her må man sende inn søknad. Det er en fordel å studere litt tyngre akademiske fag, som juss eller medisin. Aller høyest rangert er teologi.
Beboerne kommer fra forskjellige steder i landet og er valgt ut delvis fordi de kan bidra til det sosiale miljøet på hver sine måter.
Huset har bare ett kjøkken og en enkelt komfyr. De 39 studentene hevder at det funker, men de nevner også at ovnen får kjørt seg med frossenpizzaer på 225 grader.
Husleien, der alt er inkludert, er på rett over 6000 kroner. Det inkluderer vaskehjelp og tre måltider om dagen: frokost, lunsj og kveldsmat.
Grunnen til at husleien er så rimelig, er at deler av leien blir betalt ved hjelp av huset sitt eget fond, som består av noen ganske så gode millioner.
At Studenterhjemmet kan by på billig leie, mat og vaskehjelp, er takket være en ganske så grei fyr som bodde i Oslo på 1870-tallet.
Det var ikke enkelt å være student tilbake på 1800-tallet. Peter Hærem, grunnleggeren av Studenterhjemmet, ønsket å gjøre det lettere for de unge mennene som trengte økonomisk hjelp eller som så etter et fellesskap.
Denne visjonen er bygget på kristne verdier, som fortsatt er sentrale på huset. Selve bygget ble reist på Hærem sin egen tomt ved hjelp av innsamlede midler.
Det interne hierarkiet
Den interne dynamikken i huset kan virke ganske gammeldags. Alle som bor her, inngår i et hundre år gammelt hierarki, og her står to personer sentralt: Vi har «Husmor» som er daglig leder, og «Husfar», en student med ekstra ansvar på huset. Det er disse to som velger ut hvem som får bo der.
– Det handler i stor grad om å ta inn dem som kommer utenbys fra. Distriktsrepresentasjonen er derfor høy, sier husfar Jon Geving (29).
Husfar Jon, sammen med kristelig visehusfar og arkivaren, velger ut guttene. Husmor velger ut jentene.
I motsetning til andre kollektiver er det et ganske strengt regelverk i Studenterhjemmet av 1875. Det er klare regler på hvilken stol man skal sitte på i forsamlinger og hvilket soverom man blir tildelt.
De ferskeste beboerne får de dårligste rommene. Husfar Jon har det aller beste.
– Det er jo en liten ettroms på Bislett, sier han.
De nyeste har gjerne køyeseng.
Fellesansvaret
En del av det å være beboer på huset er å være aktiv i verv.
Her er de forskjellige rollene på huset. Noen er bedre enn andre.
Hvordan ting fungerer
Det et par ting man må sette seg inn i når man flytter hit.
Som beboer blir du medlem av Sollandsforeningen. Det er en forening for alle bor på huset til enhver tid.
Husets egen lov heter «Lov for Sollandsforeningen av 22. februar 1935». Med sine 12 A4-sider og 78 paragrafer er den omtrent like spennende å lese som den norske grunnloven.
Det er for eksempel strenge alkoholregler på huset. Studentene kan ikke ta seg et glass vin når de lager middag på kjøkkenet, men på rommene og i et bestemt område ute i hagen er det fritt fram.
Denne hagebiten er inngjerdet av noen hekker og kalles «Kristiania».
Inne i huset er det viktig at beboerne setter seg på sine angitte plasser under fellesmøtene. De nyeste blir plassert helt bak i rommet, mens husfar og husmor sitter fremst sammen med andre av høy rang.
Jentene sitter alltid på raden bak husfar, uavhengig av når de flyttet inn.
Som gjest må man også følge husreglene. For eksempel må gjesten være den siste til å sette seg ned ved bordet dersom de får delta på husets eget kortspill. Dette spillet heter «Thier» og er en form for bondebridge som visstnok skal være utviklet på huset.
Beboernes spillresultater er loggført i bøker helt tilbake til 1956.
IKKE LOV: Å dokumentere spillet, bruke grovt språk eller å vise kortene sine er blant det som er imot reglene til spillet. Fra venstre: John Halvor Rykkelid, Andreas Cameron, Yasin Elmi. Foto: Oda Karine Frøyen Vold, NRK P3 
THIERSPILL: Alle resultatene i Thier pent sortert på loftet. Foto: Oda Karine Frøyen Vold, NRK P3
En vanlig kveld på huset?
Selve Thier-bordet står i salongen, en fin stue med utgang til den store hagen. Akkurat denne dagen, på stiftelsesdagen, går mange av guttene i dress.
Ofte kan det virke som at mye på huset er veldig hemmelig og eksklusivt. Man skal til og med ha lisens for å spille Thier, og å dokumentere spillet er forbudt. Allikevel fikk jeg lov å være med både å spille og ta bilder.
– En, to tre!
… og runden har startet. Det gjelder å følge med.
– Hvis du er glad i livet, så liker du Thier, sier Andreas Cameron (21).
Omtrent en halvtime ut i spillet setter Gunnar seg ved pianoet og starter å spille klassiske melodier. Det er rolig summing av stemmer og latter. Det virker som at dette er det ultimate stedet å være ung og ny i Oslo.
Det er også en mulighet for at de ville vise seg fra sin beste side med journalist på besøk.
De tre prinsessene
Det kan virke ekstra sårbart å flytte hit som jente, på grunn av overvekten av menn.
– Her er det to andre jenter, om man ikke går overens med dem, da er det …
Victoria fullfører ikke setningen, men ler sammen med Selma og Synne. Som om det var noe å grue seg til i det hele tatt.
– Jeg var bare fullt fokusert på at nå skal jeg bli kjempegodt kjent med disse jentene her så fort som mulig, fortsetter hun.
De tre jentene Victoria, Selma Haugaas Alne (21) og Synne Dagestad (22) er samlet på Selma sitt rom. Her er det bare en sovesofa, en smal pult i hjørnet og et vindu med utsikt til parkeringsplassen. Dette er det nest beste rommet på tjenestefløyen.
Det aller beste har Synne, med et rom som minner mer om en stor stue. Der er det masse gulvplass selv med en dobbeltseng.
Det var ikke før på 2000-tallet at de kvinnelige beboerne fikk samme leiekontrakt som de mannlige. Før det måtte kvinnene jobbe som tjenestepiker for å få lov til å bo her.
Nå er ting annerledes. Jentene kalles «prinsesser», og guttene kalles «gubber».
Jentene får mulighet til å trekke seg litt bort om de vil det, siden fløyen deres er helt adskilt fra resten av huset. Allikevel føler de seg som en del av det store fellesskapet.
– Jeg opplever alle som veldig inkluderende og at man vil at alle skal være med, sier Selma.
Guttastemning
En ting er å være en av få jenter. En helt annen ting er å være så få jenter blant så mange gutter. Det nærmeste man kommer en slik boform, er nok kasernene til militæret, folkehøgskole eller det amerikanske «frathouse»-konseptet. Selv om ingen av dem på noen måte er det samme som Studenterhjemmet av 1875.
På et sted som dette er det vanskelig å tro at det ikke er «guttastemning» som dominerer.
Eller?
– Jeg har fått spørsmål om vi jenter blir like godt inkludert, og definitivt vi blir så inkludert! Vi er en del av …
er alt Synne rekker å si før Selma skyter inn:
– GUTTA!
Husfar Jon er glad for at det ikke kun er gutter på huset.
– Jeg tror det er sunt å ha noen jenter som kanskje kan, hva skal man si, da, roe ting litt ned noen ganger, sier han og ler.
Det er seriøst. Men det er kødd. Men det er også seriøst.
Det kan være lett å tenke at alle disse tradisjonene er merkelige eller at reglene er for strenge. Det tas ikke blodig seriøst av studentene, men det er ikke langt unna.
Men det er også disse tradisjonene og reglene som gjør huset så spesielt. Hvis man slutter å følge reglene for sitteplasser, slutter å følge Sollandsforeningen sin lov og slutter å skrive ned resultatene i Thier, vil det fortsatt være «Studenterhjemmet av 1875»?
Eller blir det «bare» et kollektiv eller en studentbolig.
De som bor her, elsker det. De flytter ikke før de må og mener at det sosiale er noe av det beste med å bo der.
Selv om det å slippe å vaske sin egen do også sannsynligvis topper lista.
Journalistens bror bor på huset. Han har ikke vært medvirkende i denne saken.
LES MER FRA P3.NO:
