Morrissey: Years Of Refusal
[Polydor/Universal]
Ingen smil i sikte denne gangen heller, gudskjelov.
Den utrettelige, mesterlige Morrissey; depresjonshomsen fra Manchester, de svakes røst, han som har gitt oss The Smiths og låter som «This Charming Man», «Hand In Glove» og «What Difference Does It Make?» – ja, han med skjorta! Han er nå ute med enda et soloalbum.
Ikke mange har opplevd å fargelegge den britiske indiescenen i større grad enn Moz, i hvertfall ikke på 80-tallet. Da han gjorde sitt europeiske comeback i 2004 med vakre You Are The Quarry var det mange voksne som igjen kjente et blaff av uregjerlige ungdomsfølelser, forbudt kjærlighet og kanskje en gryende hang til å komme hjem med roser til frua. Her i Norge har Frode Grytten vært mannens ambassadør og brakt Morrisseys tekster ut i utsolgte teatersaler med stykket Bikubesong.
Ingen fra fotballnasjonen har med samme poetisk touch løftet dyna like høyt som Morrissey. Kanskje er det derfor han og The Smiths fremdeles står høyt i kurs på vorspiel og hjemme hos stadig yngre gutter og jenter.
Years Of Refusal er, som tittelen antyder, atter et dykk i Morrisseys fortid som misforstått tjukkasbarn. Allerede i åpningslåta bedyrer han at ”I was wasting my time, trying to fall in love”. Forskjellen fra tidligere bekjentskaper er at …Refusal oppleves langt hardere i uttrykket, noe som kler melodiene og stemmen, helt til den finske gothrockflørten ”That’s How People Grow Up” slår beina under ønsket om progresjon.
«Throwing My Arms Around Paris»:
[youtube 7wIbO-eD-hs]
Stephen Patrick Morrissey viderefører sin rekke av vakre melodier i skjøre ”It’s Not Your Birthday Anymore”, det låter stort og bevrende til samme tid. Også mariachitaktene i ”When I Last Spoke To Carol” (for øvrig tett på klubbmonsteret ”Rendez-Vu”) vitner om en kjernesunn fyr høy på antioksidanter. Vi har definitivt mer misère i vente i årene fremover. Heldigvis.
Mats Borch Bugge
