Rapgruppa Undergrunn har på få år blitt et av musikk-Norges mest hypede fenomener. Disse seks gutta er nemlig ikke bare et band. For fansen er de ledestjerner, stilikoner og premissleverandører.
Dagens Næringsliv har allerede rukket å klistre merkelappen «høykultur-rap» på dem, egentlig bare fordi enkelte av dem har vokst opp sammen med kultureliten i Lille Tøyen Hageby.
De har også fått skryt for sin unorske tilnærming til rapmusikk, og har gått fra lovende Soundcloud-crew til millioner av avspillinger på Spotify.
Faktisk har de hatt Norges mest populære album på Spotify i fire uker.
Nylig slapp Undergrunn sitt fjerde album, hvis man regner med mixtapes og EP-er. Den selvtitulerte plata ble behørig dekket under lørdagens konsert på Sentrum Scene.
Faktisk fikk fansen høre hver eneste låt fra den ferskeste utgivelsen, i tillegg til eldre klassikere som «Toppen av Oslo», «Kom og Betal» og «UG er tilbake».
Og det virket ikke som om fansen hatet det de hørte, for å si det forsiktig.
Ung målgruppe
For å snakke litt om fansen: Dette er nok det aller kuleste og purunge publikumet jeg har sett på en stund. Jeg er «bare» 34 år, men det er noe deilig merkelig med å se hele estetikken fra min ungdomstid i Moss – norsk arbeiderklasses Mekka – komme tilbake i en ultrahipp ring 2-uniform.
Så mange midtskiller på ett sted har jeg ikke opplevd siden jeg så Backstreet Boys i Spektrum i 1999.
Omtrent samtlige er kledd i hvit Undergrunn-merch, og er vandrende eksempler på denne gruppas påvirkningskraft på målgruppen sin. Undergrunn er rett og slett superstjerner.
Etter at de minst like talentfulle gutta i Kode.59 har varmet opp den allerede glovarme gjengen foran scenen begynner Jack Whites magnum opus «Seven Nation Army» på uforklarlig vis å runge gjennom lokalene.
Den blir kun avbrutt av taktfaste rop om «UG, UG, UG», og selv om jeg ikke er Basil Mus klarer jeg å løse gåten: Dette må være en forkortelse for «Undergrunn».
Hoppende glade
Jeg fikk rett, fordi like før bandet går på, avdukes voksdukkene fra det nyeste albumcoveret der oppe på scenen, og de ikke lenger mystiske bokstavene U og G kommer til syne i skinnende neon.
Så skjer det midtskillene har ventet på. Puz, Plaza, Marstein, Loverboy og Fretty sparker i gang showet i sine fotballdrakter, og Rikpappa stiller seg bak pulten i dress.
Når «Tipp Topp» treffer dem er det bare geografien som skiller Sentrum Scene fra Rush Trampolinepark.
Ungdommer er fryktelig flinke til å hoppe, og UG er verdens beste hypemenn.
Enorm energi
En slik energi er det virkelig lenge siden jeg har sett på en konsert, og publikum fortjener enormt mye ros for å omtrent bokstavelig talt ha løftet taket.
Hver eneste låt sitter som et skudd, og samtlige av de kledelig lange versene får selskap av 1500 begeistrede UG-fans.
Dette er imponerende av flere årsaker: For det første er det ikke alle band forunt å ha en så rikholdig bangerkatalog som UG har klart å stable på beina.
For det andre er det nærmest opplest og vedtatt at en konsert inneholder en ellevill start, etterfulgt av noen spor fra litt dypere ned i katalogen, før det til slutt ender med et voldsomt fyrverkeri med tilhørende ekstranummer.
Slik er det ikke på UG-konsert. Her får du allsang på alle 19 låter.
Ellevilt publikum
Gutta vet selvsagt å utnytte sitt enorme publikumstekke, og når «Trapmobile» ruller i gang står Puz og veiver frenetisk med armene for å dele et kokende og smekkfullt Sentrum Scene i to som en slags moderne Moses. Det går naturligvis ikke, men den påfølgende stagediven blir så klart en suksess.
Her er folk så tettpakket og ivrige at det er en drøm å være stupende artist, men et mareritt å være notatblokkførende anmelder.
Etter hvert blir det også enda mer folksomt på scenen, for før «Toppen av Oslo» skal til pers inviteres både et band og et kor inn i varmen. Koret gjør ikke mye ut av seg. De står rolig og ryddig oppstilt, og får ikke stor plass i lydmiksen.
I dag hopper det jo også tross alt hele seks rappere rundt dem på scenen og lager lurveleven.
Det er dessuten seks meget dyktige rappere vi har med å gjøre. Loverboys unike stemme og flow er en gave til hiphop-Norge, og Marsteins avslappede kulhet burde være pensum for alle som vil fremstå som unge og urbane.
Mens Rikpappa står og spiller noen av de drøyeste og tyngste beatsene jeg har hørt på lenge.
Dyktige musikere
Undergrunns låter er publikumsfristende bangers med høyt tempo og fengende melodier, og passer derfor ypperlig i konsertsammenheng. Det er det slett ikke all rap som gjør.
Spesielt «UG Merch», «Plastikk Rap» og «Bruttern Bror» er deilig komponerte godbiter som omtrent får fansen til å dåne av glede.
Det eneste skåret i gleden er at gjesten Siyabångs glitrende vers på «Bruttern Bror» drukner i mikken, og det er virkelig synd. På plata presterer han nemlig et av de kuleste versene jeg har hørt på norsk.
Når det er sagt er det virkelig ikke mye å trekke for her. Konserten kan av og til føles kaotisk og urutinert, men det opplever jeg som befriende og ekte.
Disse karene er så vidt over videregåendealder, og klarer å ikke bare fylle, men sette fyr på en av Oslos største scener. Når Loverboy griper gitaren og komper kveldens avslutningslåt «Italia» tror jeg ikke det er en eneste stakkar i publikum som skulle ønske de gjorde noe annet med lørdagskvelden sin. Glimrende levert.
LES FLERE ALBUMANMELDELSER:
LES MER OM MUSIKK:
