Forutsetningene kunne vel knapt ha vært bedre for den folkekjære svenske nasjonalskatten. Kvartetten kommer til Oslo med et album som oser av sommer i baklomma på de trange skinnbuksene sine, med en backkatalog i bagasjen som er spekket med kvalitet, og hits nok til at de kunne ha holdt en tre timer lang stadionkonsert på egen hånd. Så tas de også meget godt i mot av et feststemt, entusiastisk og opplagt publikum på et utsolgt ‘skjæret. Svenskene har kommet langt siden den første norges-konserten, på So What i 1997.
Stemningen er til å ta og føle på når det litt fjollete svarte teppet som de har hengt opp foran scenen faller, men det blir kjapt klart at Kent har bestemt seg for å holde litt tilbake. Undertegnede har et relativt nært forhold til bandet, men sliter med å dra kjensel på den meget anonyme åpningslåta. Neste ut, «Skisser För Sommaren» fra En Plats i Solen, leveres i en adskillig tammere tapning enn vi er vant med fra bandets flotte siste-album, og truende skyer over Oslo gjør det snart klart dette ikke kommer til å bli helt den sommerfesten jeg hadde håpet på.
Det ville imidlertid ha vært dypt urettferdig å klandre bandet for været, og hvis man skal peke ut en syndebukk for kvelden så får det heller bli lydmannen, som åpenbart har bestemt seg for å drukne de finstemte melodiene i skurrende, overstyrt bass. Kent største styrke er deres evne til å snekre følsom og fengende pop, men noe av intimiteten går dessverre tapt i møtet mellom dårlig lyd, trengselen fra menneskemassen og bandets egen manglende innlevelse i den innledende halvtimen.
Underveis har det begynt å hølje ned, men de fremmøtte later ikke til å bry seg om hverken det elendige været eller den dårlige lyden. På et tidspunkt går det heldigvis en faen i bandet også, og rundt kvart over ti begynner det omsider å ta seg opp. En energisk og bombastisk versjon av den nye singelen «Gamla Ullevi» får folk til å spontandanse helt tilbake ved øl-boden, låta virker skreddersydd for stadionformatet, og det er tydelig at de siste årenes dreining mot elektronika er populær blant de fremmøtte.
Stemningen er nærmest euforisk når de drar igang «Kärleken Väntar», og kveldens mest inspirerte øyeblikk inntreffer i det de kjører den sømløst over i en muskuløs party-versjon av plystrelåta «Dom Andra». Likevel er det litt trist at Kent først virkelig fester grepet for alvor et kvarter før konserten er slutt, for innen den tid har de etter min mening kastet bort litt for mye tid på relativt obskure låter, istedet for å gi folket en gjennomført hit-kavalkade å varme seg på i regnværet.
Karaktersettingen er muligens litt streng, men det er også den tilmålte tiden man har i festivalformatet, og svenskene kunne med stor fordel ha kostet på seg å være litt rausere. Kvelden kan jo ikke ha føltes som noe annet enn en triumf for Kent, som ble behandlet som kongelige av engasjerte og hengivne fans, på tross av både vær, vind og lydproblemer.
Da kunne de i det minste ha gjengjeldt de varme følelsene med litt mer engasjement og et enda mer kjærlig låtutvalg.
Bilder fra konserten:
Anmeldelse: Rox, Slottsfjell: Roxrevyen (5)
Anmeldelse: Donkeyboy, Slottsfjell: En snau time i Drammen (2)
Anmeldelse: Juliette Lewis, Slottsfjell: Stjerne uten låter (3)
Anmeldelse: Giggs, Slottsfjell: Bass i dass (1)
Anmeldelse: Bilal, Oslo Live: Stjerne i solnedgang (5)
Anmeldelse: Johnossi, Oslo Live: Sutring i sola (3)
Les Scissor Sisters-slakt og finn alle de andre anmeldelsene fra Oslo Live og Slottsfjell torsdag her.
