Det er definitivt ikke folketomt i Frognerbadet før årets første headliner på Norwegian Wood for alvor sparker i gang 25 års jubileet. Ei er det heller i nærheten av å være fullt, med et relativt blekt oppmøte sett i forhold til konserter med eksempelvis Arcade Fire, The Eagles og Madrugada som har fylt badet ved tidligere anledninger.
«Wood» er faktisk første stopp på hennes Music For People In Trouble-turné, nå som det nærmer seg nytt albumslipp fra haugesunderen. Sundfør entrer ikke til stormende jubel når hun og band dukker opp og varter opp med «Walls». Blant den sittende horden av folk velger noen få å ta bena fatt, de fleste foretrekker inntil videre sitteplassen i gresset.
– Hei Oslo! Jeg har savna dere, det er altfor lenge siden, roper hun entusiastisk og innleder «Dear John». Her stikker koret ut og høres helt nydelige ut når de backer Sundfør. Hun forblir plantet bak pianoet når «White Foxes» dras i gang, og lar rytmen som legger grunnlaget for låta dure lenge i påvente av at publikum skal la seg fenge, men de er ikke med helt ennå.
Det kan være at selve forholdene er Sundførs største hinder i kveld. Det er en kjølig, overskyet og lys sommerkveld som ikke matcher stemninga hun prøver å konstruere. Den samme jubelstemninga jeg bevitnet da hun headlinet Øya i 2015 og det jeg vil tro hun ble møtt med da hun gjorde det samme på Slottsfjell i fjor.
Endelig reiser hun seg for «Kamikaze», som sørger for best respons så langt. Flere danser mens Sundfør selv holder seg stødig bak mikrofonen med begge hender. Sammenlignet med «slik hun pleier å være» er det fortsatt litt for stivt. Flere festivalgjengere våkner, som er på høy tid. «Lilith» er neste låt ut, blant de tyngre i låtkatalogen hennes, men også her mangler noe av det samme trøkket hun pleier å levere.
Bandet forlater scenen, for nå skal vi få ny musikk. «Bedtime Story» er absolutt en pen, typisk for Sundfør, låt med et syrlig stikk til Statoil blandet inn i teksten. «The Sound of War» kommer så og blir også vakkert fremført, men virker ikke stimulerende for det som fremdeles virker å være et nokså utakknemlig publikum, alt tatt i betraktning.
Så akselererer endelig stemninga med, ja, «Accelerate». Sundfør dropper jakken, begynner og danse og smiler til flere dansende publikumere. – Let’s have fun, roper hun i første refreng. Det trengs. Med en tamburin i neven smelter den over til «Fade Away», og hvis ikke dette gjør noe for publikum vet jeg ikke hva. Endelig ser det ut som både band og folk koser seg, og det fortsetter med «Among Us». Et kjølig Frognerbad føles mer varmblodig nå, 40 minutter etter startskuddet gikk.
Men så er det tilbake til pianokrakken, til det unektelig flotte, men introverte. Det funker nok for det sittende publikum, men for oss som vil ha noe mer er det kjipt når det endelig var noe på gang her. Vi får fjorårets sporadiske singel «Reincarnation» og ypperlige «Memorial» som sprites opp av rytmer, synth og en knallsterk Sundfør på vokalsiden. Her kommer kveldens første og eneste gåsehud-øyeblikk.
«It’s All Gone Tomorrow», som vanligvis bugner over av krutt, er ikke helt overbevisende sett bort ifra koret som får det til å skinne i noen øyeblikk. Noen usmidige overganger mellom låtene hjelper ikke på inntrykket før «Undercover», like kraftig som studioversjonen, framføres live for vel første gang etter utgivelsen. «The Brothel» får nesten urovekkende dårlig jubel når den settes i gang, og fremførelsen er god, men jeg har definitivt opplevd mer berusende gjengivelser av den.
Igjen får vi en smak av slik det burde vært med «Delirious» og helt til slutt «Slowly»; halvannen time med vekkelse under Sundførs trolldom, der hun har hele publikum mellom fingerspissene. Dessverre ble det ikke helt jubileumstilstander i Frognerbadet i kveld.
Nicolay Woldsdal
