Susanne Sundfør: Bylarm, Sentrum Scene
En stjerne er født på ny.
Da Susanne Sundfør for alvor stakk sitt bråmodne hode fram under Bylarm i 2007, fremstod hun på mange måter som en ferdig artist. I taska hadde hun et knippe gjennomarbeidede, dramatiske og vakre kammerpoplåter, stemmen hennes låt som en (i best tenkelige forstand) religiøst plaget Stevie Nicks og tekstene var omtrent så langt unna selvopptatt tenåringsmisére som det er mulig å komme for en tjuåring oppvokst på denne siden av Nordsjøen.
Likevel var det noe som manglet, og debutalbumet som fulgte føltes faktisk som et steg tilbake. Noe av kompromissløsheten og nerven hun la for dagen i levende live syntes å være slipt bort og pusset ned i studio; en mistanke som ble bekreftet med utgivelsen av Take One (låtene fra førsteplaten i demoversjoner) året etter.
Nå er hun der imidlertid, Susanne Sundfør. Singelen «The Brothel» er årets mest kritikerbejublede norske låt så langt, og det med god grunn: Den representerer rett og slett et noe av et vannskille for hvordan en radiolåt kan oppføre seg, både temperamentsmessig, lyrisk og strukturelt. På Bylarm spiller hun kun nytt materiale, og det er en fryd å kunne slå fast at også de øvrige låtene holder en jevnt skyhøy kvalitet.
Det tas soniske sjanser som ville vært modige i hendene på enhver artist, og det er åpenbart her hun har sett sitt vekstpotensiale – dette låter hypnotisk, kontemporært og hylende ambisiøst, slik musikk med kunst på hjernen og pop i hjertet ofte har en tendens til. Nærmere Björk og uregjerlige elektroniske lydtepper enn Carole King og pianohamring, altså, og det eneste minuset jeg klarer å sette fingeren på ved denne kvelden, er at det hele blir litt vel iskaldt ornamentert fra tid til annen.
Like fordømt: Susanne Sundfør er brått en av våre aller mest spennende artister. Igjen. Det er godt å ha henne tilbake.
Marius Asp
