På plate blir Enslaved bare bedre og bedre, med et foreløpig kataloghøydepunkt i fjorårets Axioma Ethica Odini. I levende live høres vestlendingene gjennomående stødige og solide ut, men sjeldent like dristige og mangefasetterte som i studio – i det minste ikke i et solbadet og jovialt festivalområde på Norwegian Wood.
Bandet sparker ballet i gang med de to første låtene fra Axioma…, og særlig «Raidho» utløser noen forsiktige knyttnever i været blant det jevnt over makelig anlagte publikummet, mens påfølgende «Fusion of Sense and Earth», et av tre spor fra Ruun som serveres denne kvelden, skisserer opp en grense for hvilken finesse musikk så ekstrem som dette kan fremføres med.
Enslaved har lenge balansert i krysningspunktet mellom grimme, episke mollstrekk og et mer progressivt og sjangerforaktende uttrykk. I konsertsammenheng fokuserer bandet ofte på det førstnevnte, men i fullt dagslys er bandet på sitt aller beste når når flørten med klassisk metal, prog og andre avstikkere er på sitt mest hørbare, som på «Ground» fra det i denne sammenhengen underutnyttede albumet Vertebrae.
Morsomt er det også å høre hvor godt «All Fadr Odhinn» fra bandets aller første utgivelse i 1993 har holdt seg, mens en forrykende tapning av Led Zeppelins «Immigrant Song» først og fremst oppleves som en artig kuriositet. Legg til Grutle Kjellsons vinnende scenevesen, og du har et band som definitivt bør oppleves i løpet av festivalsommeren – men fortrinnsvis i omgivelser der bandets uhyggelige potensiale lettere lar seg realisere.
Marius Asp
