Björks forrige utgivelse, Vulnicura, var sterkt preget av artistens brudd med kunstner Matthew Barney. Utopia er på et vis motparten til forgjengeren, hvor Björk nå skildrer det å finne kjærligheten på nytt. Artisten har selv uttalt at dette er hennes «Tinder-album».
I likhet med Vulnicura står artist og produsent Arca som medprodusent av de fleste låtene. Både Arca og Björk har vist sin kjærlighet for krasse odde rytmer og tung bass i et eksperimentelt landskap, og forrige albums suksess har motivert (med god grunn) til videre samarbeid. Rent melodisk er det da naturligvis ganske likt Vulnicura, men tekstlig underligger det en mer vital og nyforelsket Björk.
❤️ Elsker ❤️
Dissonansen mellom vokalen, fuglelydene og produksjonen generelt er sinnsykt speisa. Helt utrolig tro mot både Björk og Arcas ukonvensjonalitet er de to sammen en underlig, dog selvfølgelig match, som fungerer like godt i en dystopi som i en utopi. Lekenheten er større her enn foregående plate, med Björk i eventyrerrollen, på jakt etter samfunn uten patriarki og dritt.
Det er godt å høre optimismen etter et såpass kjipt (merk: tematisk sett) album som Vulnicura. Strofen «Two music nerds obsessing. He reminds me of the love in me.» i «Blessing Me» gir en nesten troa på kjærligheten igjen.
Det knytes i magen gjennom nesten 10 minutter lange «Body Memory». Hennes nylige anklager mot Lars von Trier hvor han (angivelig) skal ha utsatt henne for seksuell trakassering under innspillingen av filmen Dancer In The Dark, gjør det ekstra guffent i disse #metoo-tider.
«All trapped in legal harness
Kafkaesque
Farce like patriarchy
Avoided to confront it (…)
My warrior awakens
My turn to defend (…)»
Det feminine tar et oppgjør med det maskuline, også i «Tabula Rasa»:
«Break the chain of the fuckups of the fathers
It is time:
For us women to rise
And not just take it lying down
It is time:
The world is listening»
Klump i halsen.
? Elsker ikke ?
Lengden er Utopia sitt største problem. 70 minutter blir akkurat litt i det drøyeste laget for en plate produsert av avant-garde-kunstnere som Björk og Arca. En skal ikke la seg skremme av «rar pling-plong-musikk», for Björk er ikke så komplisert som en tror ved første lytt av Utopia. Reflektert – ja, men ikke vanskelig. Gi det et par lytt, så vil du nok sette pris på det.
Marit Johansen
