Konsert: AC/DC, Telenor Arena
Publikum: 23 000 (utsolgt)
Rakkerungene nærmer seg 60 og spilloppene deres er alt annet enn nye, men AC/DC er fortsatt et rødglødende rock n’roll-band.
Oslo har fått seg en ny storhall. Den ligger rett utenfor bygrensa, i Bærum kommune, på området der det en gang var en stor flyplass. Her lander AC/DC for å åpne sin Europaturné. Det fører 23 000 mennesker inn under ett tak. Et par tusen av dem har røde djevelhorn i plastikk på hodet. Men hvem er de alle sammen? Børsmeklerne og IT-gründere som har kledd seg ut for å gå på rockekonsert, kanskje? Mistanken har ligget der siden Black Ice-albumet kom ut i fjor høst, og viste eksplosiv mainstream-interesse for AC/DC.
En gang i tiden var AC/DC skoletapernes og outsidernes band. Kritikerne så på dem som enkle, platte og vulgære, og du fant neppe platene deres hjemme hos noen som hadde uttalt god smak og var opptatt av zeitgeist.
Bjørn, som introduserte meg for bandet, kunne ikke lese da vi begynte i 7. klasse. Men han hadde nese for god rock. Og på skolebussen fortalte han om Bon Scotts siste turné med en slik innlevelse at jeg ble nysgjerrig og begynte å sjekke ut Who Made Who på kassett. Veien til fortapelse var påbegynt.
Så med Bjørn og en del andre i tankene, er det en lettelse å oppdage hvem som fyller Telenor Arena. Her er både damer med AC/DC-trøye i størrelse XXL, MC-gutter med vest og fluffy hår og bygdegjenger som har vorsa i bil i timesvis. Dette er deres band. De så genialiteten først. Vi andre kom diltende etter.
Klokka har så vidt passert halv ni da et løpsk rock n’roll-tog, med AC/DC og noen løsslupne, animerte damer om bord, åpenbarer seg i enden av den 120 meter lange hallen. Noen sekunder seinere kommer mannskapet ut på scenen. Young, Young, Johnson, Williams og Rudd. Besetningen som spilte inn Back In Black våren 1980, og det nærmeste man kommer et autentisk AC/DC etter at Scott vandret heden for 29 år siden denne uka.
Et løpsk rock’n’roll-tog er en dårlig skjult metafor for kåtskap på kokepunktet. Vel er det AC/DCs jobb å bringe oss til kokepunktet, men boogie-maskineriet til brødrene Young løper aldri løpsk. Det er snarere disiplin og presisjon som er stikkord når AC/DC går løs på den samme setlista som de har spilt hver kveld på sin tre måneder lange USA-turné denne vinteren, og som de kommer til å spille hver kveld på sin tre måneder lange Europa-turné. For bak Angus Young og Brian Johnson står den tighteste rytmeseksjonen i rocken. Arbeiderklassen i arbeiderklassens eget stadionrockband, de egentlige heltene, grunnmuren av stål og betong. Malcolm Young, Cliff Williams og Phil Rudd ser ut som noen gamle, utbrukte rockeskinn, men framstår som selve garantien for at AC/DC fortsatt er solid vare og litt til.
Brian Johnson spiller som alltid rollen som den småfulle og breiale bryggesjaueren som inviterer til fest. Som alltid hviler det en skygge over ham. For der Bon Scott var gatekatten med 100 prosent troverdighet, er Johnson den litt karikerte skikkelsen som står i fare for å bikke AC/DC over i ren komikk. Han er bandets svake punkt, ikke minst på grunn av en stemme som ble mer og mer skrikete utover på 90-tallet. Kveldens gode nyhet i Bærum er at Brian Johnson er i overraskende god form. Noen ukers pause fra scenen har gjort ham godt. Han synger med barsk sjarm og rå musikalitet, og det er i grunn en fryd å høre ham sette tenna i klassikere som ”Hell Ain’t A Bad Place To Be”, ”Back In Black” og ”Dirty Deeds Done Dirt Cheap”. Han gir også showet fysisk vitalitet, noe som ikke er uvesentlig når man opptrer i et så stort format.
På sjømannsvisa ”The Jack” faller han imidlertid igjennom som en tanke brautende, men det er fort glemt når Angus Young drar i gang sitt rituelle strippestunt halvveis i låta. Pussig nok er ikke bokseren i de norske fargene, og han mooner heller aldri på ordentlig. Stort større endringer er det ikke å spore i årets show fra formelmestrene.
Skjønt de spiller hele fem låter fra den nye plata. Det er en hel del for et band viss hovedvekt av bragder ligger tre tiår tilbake. Og for å være ærlig er det også minst en for mye. Men det er lett å høre at de liker å spille nye låter som ”Big Jack”, ”War Machine” og ”Black Ice”. Selv gamle kanoner trenger ny ammunisjon.
Den virkelig tunge ammunisjonen heter imidlertid ”You Shook Me All Night Long”, ”Shoot To Thrill” og ”T.N.T.”. Dette er klassisk rock, dryppende av syndig moro, levert her og nå av legendene selv. Hva mer kan hvite, heterofile menn i 30-50 segmentet forlange? Det måtte være en horemamma av det gamle slaget. Under ”Whole Lotta Rosie” setter hun seg overskrevs på rocketoget. Men vi har hilst på Rosie før, og musikken er langt mer slitesterk enn henne.
De avslutter hovedsettet med sin egen skapelsesberetning, ”Let There Be Rock”, der Angus får spille ut hele sitt register som riffmaker, sologitarist og showmann. Gitaristen Angus Young kunne jeg hørt på hele natta ute på Fornebulandet. Han er like kjapp og følsom i fingrene som han alltid har vært, men start og stopp-soloen ti minutter inn i låta viser at det er en hellig ku eller to for mye i AC/DC-land.
Ekstranummerne er fra absolutt øverste hylle. ”Highway To Hell” og ”For Those About To Rock (We Salute You)” truer med å legge Telenor-hallen i grus på åpningskvelden. Det er kanskje ikke de to låtene du vil tatt med deg på en øde øy, men hvis det bare fantes ett rockeband i verden , ville det vært AC/DC.
Håkon Moslet
Dette spilte de:
Rock N’ Roll Train
Hell Ain’t A Bad Place To Be
Back In Black
Big Jack
Dirty Deeds Done Dirt Cheap
Thunderstruck
Black Ice
The Jack
Hells Bells
Shoot To Thrill
War Machine
Anything Goes
You Shook Me All Night Long
T.N.T.
Whole Lotta Rosie
Let There Be Rock
Highway To Hell
For Those About To Rock (We Salute You)
