Det er muligens litt lettvint å spille ut postrockkortet såpass tidlig i anmeldelsen, for det er ingen tvil om at WU LYF har andre sjangre og nisjer å spille på enn den mest dronende undersjangeren av alternativ rock. Allikevel er det denne som treffer en først når albumet går i gang med «LYF», med kirkeorgelriff over i tromme- og gitarvendinger som vil glede en hver Constellation Records-fan. Det er først når vokalen sparker inn at man skjønner at det er der bandet først og fremst har sin egenart. Med en stemmeprakt som høres ut som en full, bjeffende sjømann som kjefter fra barkrakken, har Ellery Roberts og resten av kvartetten satt standarden – på et album som er like vanskelig å komme inn i som det belønner lytteren over tid.
Nevnte stemmekraft er den barrieren som må brytes for å komme innpå bandet. Bak her finner vi innslag av både sommerpop i Vampire Weekend-gaten («Summas Bliss», «We Bros») og mørk, storslagen rock som er én glætt vokalist unna å kunne bli en bred hit («Cave Song», «Spitting Blood») – men først og fremst låter som ligger og koser seg i sakte tempo med intenst driv; styrt av myke gitarlinjer, en hardtslående, allstedsværende trommeslager og Roberts’ stemme som dels instrument, dels sang.
Deres beste øyeblikk er også de mest ubestemmelige. Ekstremt romslige trommer gjør «14 Crowns For Me & Your Friends» til et klart høydepunkt, mens det nok er «Concrete Gold» som står igjen som bestenotering med sine fantastisk vakre gitarfinesser, smarte oppbygning og uttonende pianoklimpring.
Go Tell Fire On The Mountain har melodier som ligger lagvis og venter på å bli oppdaget. Dette er et album som mangler balansenerve der det svimmelt stavrer seg gjennom perle på perle; like vanskelig å bli klok på som det er uimotståelig.
Jørgen Hegstad
