Blitzen Trapper var lenge et litt bortgjemt countryband som stort sett de med lokalkjennskap i Portlands skogsområder kjente til. Dette forandret seg både da bandet, med låtskriver Eric Earley i fronten, ble mer utadvendt, og de signerte med alternativ pop-bautaen Sub Pop. Under deres vinger har de gitt ut et par album som har høy stjerne hos denne anmelderen; Wild Mountain Nation (2007) for sin trassige skranglethet («Devils A-Go-Go»! «Sci-Fi Kid»!) og Furr (2008), som har noen av de vakreste historiefortellende countrylåtene på totusentallet («God & Suicide»! «Black River Killer»!).
Deres forrige album, Destroyer Of The Void (2010) levde ikke opp til forgjengerne – det ble for konseptuelt, bakpå og bløtt. Dette har de tatt konsekvensene av på American Goldwing, der de sammen med Tchad Blake (The Black Keys, Pearl Jam, Tom Waits) har laget et countryalbum som lener seg mer mot rocken- noe som også henger sammen med tematikken; sleng deg på Hondaen og vri på gassen.
Det er tydelig at de søker tilbake til enkelheten denne gang, muligens som en motreaksjon på den kompliserte Destroyer…, noe som har ført til deres mest tydelige, stramme og strømlinjede utgivelse så langt i karrieren.
Den fremfuse åpningslåten «Might Find It Cheap» er det nærmeste de kommer «Born To Be Wild», og bringer også lytteren tekstmessig tilbake til slutten av sekstitallet med hooket: «’cause you might find it cheap, but you’re never gonna find it for free, yeah». Deres romantisering av det amerikanske småbylivet, asfaltcowboyene og Earleys sørstatsknekk i stemmen har aldri tangert det parodiske så mye som her.
Det står imidlertid ikke på håndverket. Bandet kombinerer slacker-holdning med stor grad av instrumental finesse, spesielt på «Street Fighting Sun», «Love The Way You Walk Away» – og «Fletcher», som også er Earley på sitt mest melodisk fengende:
American Goldwing frir nokså utilslørt til et nytt og større countryrockpublikum. Ikke noe galt i dét, det er få band jeg unner suksess så mye som Blitzen Trapper, men dersom du allerede er fan, vil du finne at de på dette albumet bruker mange av de samme grepene som på sine tidligere utgivelser. Dette blir dermed først og fremst en god, men uspennende inngangsportal til et av USAs mest spennende countryband de siste årene. Det er derfor med en liten skuffelse, men stor forståelse, bandet herved slippes ut til massene. Måtte de spille utsolgte stadionkonserter innen året er omme.
Jørgen Hegstad
