Ramón har vært norsk popindustris største fremtidshåp siden han tilintetgjorde dørene på Universal med rambukken «Ok, jeg lover», som satte ny norsk strømmerekord.
Han fulgte opp suksessen med «Leilo brenner» sammen med Victor Leksell, «17.mai» og «Jeg elsker deg, men». Man får gå ut fra at det er de ærlige tekstene om kjærlighetssorg og sårbarhet som fenget befolkningen.
Til den fengede befolkning: Frykt ikke – Ramón byr på mer av det samme.
Jada, det er personlig
Kall meg kynisk, men jeg føler at de siste åra har 90 prosent av presseskrivene jeg har lest, handlet om at artisten har laget en «personlig plate» med «ærlige tekster» og «stor sårbarhet».
En ting er sikkert: Ramón lyver ikke når hans følgetekst til plata bruker nettopp de totalt oppbrukte ordene. Debutplata «Så klart det gjør vondt» er en lang elv av tårer og lengsel etter tapt kjærlighet.
Ramóns pusete falsett er skapt ene og alene for å formidle savn, usikkerhet og vonde følelser.
Det er også noe av utfordringen til skiva. Tekstene er velskrevne, men ensporede. «Menn som meg» fremstår som en litt mer polert utgave av «Jeg elsker deg, men».
Ramón har god dreis på blyanten, men desto mer interessant hadde det vært å høre hans perspektiver på noe annet enn kjærlighetssorg.
Repetitivt
Når tekstene funker som best, er de som en flymotor av åpenhet og skildrer følelser alle kan kjenne seg igjen i.
Å stå foran speilet og lete etter egne feil og mangler, å undre over hva som gjør at kjærligheten mislykkes, eller den innbitte sjalusien som oppstår etter et brudd – det snakkes ofte om «penere menn».
Å tvile på eget utseende, egen personlighet, ja, hele sitt vesen er viktige ting å snakke om, og betraktningene er godt fortalt, men de går ofte om igjen og om igjen.
Problemet med disse tekstene er kanskje at tapet av kjærligheten i seg selv alltid er katalysatoren for de negative betraktningene, men er det alltid slik i virkeligheten?
Selv om mange av låtene er likt oppbygd, leverer Ramón en markant annerledes sound enn de rådende idealene i norsk pop gjerne krever.
Han tar seg god tid, har få «hooky» refrenger og svever ofte ut i uventede partier. Låta «Reprise», som bare gjentar mer av det vi allerede har hørt, er helt unødvendig.
En repriselåt skal vanligvis plukke opp en tråd fra en tidligere låt på plata, men denne skiva trenger overhodet ikke det.
Arrangementene er som en skoleklasse full av eneggede tvillinger, med et par forvirrede utskudd. Ramón har funnet sin stil og trives med den.
Det dreier seg i hovedsak om elegant oppkledde popsvisker som bæres av en sterk vokal med herlig kontroll, et soulinspirert tempo og et og annet innfall fra innspillingen som har fått bli med på plata.
En av årets beste låter
Det største unntaket fra det nesten ensformige kobbelet er «Egg & bacon». Dette er en makeløs, moderne klassiker med svai og leken oppbygning og et helt latterlig fengende refreng.
Her står ikke arrangementet tilbake for selveste Anderson .Paak, og lyduniverset på denne låta er uendelig mye rikere enn på de øvrige låtene. Her handler det riktignok atter om kjærlighet, men denne gangen skal vi på nach og spise egg og bacon.
Er det ikke en helt sjuk idé å spise egg og bacon på nach? Har aldri hørt om noen som gjør det, men bare tanken gir enda mer til låta. Hvem faen sier nei til noen som byr på nach og egg og bacon?
Denne vidunderlige hyllesten til hele nasjonens hjørnesteinsmåltid trekker ene og alene opp et helt øye på terningen. Ja, «Egg & bacon» er faktisk en av de beste norske låtene jeg har hørt i år.
Fremdeles genuin
Til Blikk sa Ramón i juni at fansen frykter at han «skal bli en polert popstjerne som ikke lenger skriver tekstene sine selv, når han nå har blitt signert på et stort label». Det er det foreløpig ingen fare for.
Han har som nevnt fått beholde sitt unike sound, men noen synder er det likevel å finne.
På «Menn som meg» er det benyttet et av norsk popmusikks favorittriks om dagen: punktum mellom hvert ord i refrenget. «Jeg. Vil. Ikke. Seeee deg.»
Klart sånne strømlinjeformede tendenser kan virke skremmende på fansen som har forelsket seg i en norsk popartist med sjelfull og genuin innlevelse, men jeg har full tiltro til at Ramón står imot presset og sier det han selv ønsker å si en god stund til.
På åpningslåta «Popstjerner» synger Ramón «Hvem bryr seg om jeg blir glemt? Jeg skriver bare hits om noen menn som aldri lever opp til mine forventninger».
Mer presist kan det ikke sies. «Så klart det gjør vondt» er en plate om partnere som ikke leverer, om ensomheten og paranoiaen som oppstår i kjølvannet av brudd, og som helt sikkert kommer til å treffe blink hos dem som elsket «Ok, jeg lover».
Den er med på plata, den også, altså, men understreker kanskje det største spørsmålet man sitter igjen med etter endt gjennomlytting: Er Ramón en «one-trick pony»?
Se Ramón fremføre «Menn som meg» på Lindmo her!
LES FLERE MUSIKKANMELDELSER:
SISTE FRA P3.NO:
