Dungen: 4
[Subliminal Sounds/Indie ]
Gustav Ejstes byttet bort strengene og fikk tangenter igjen. Sånt blir det sesongperfekt magi av.
De fleste kontemporære retrohuer nøyer seg gjerne med nennsomt utpønskede rekonstruksjoner av en eller annen ytre artefakt fra svunne tider – et fett lydbilde, en gitareffekt eller en spesiell klang på vokalen. Svenske Dungen, som i tiltagende grad har beveget seg fra soloprosjekt til fullblods band, fortsetter med sitt femte album en langt mer gjennomgripende ferd bort fra verden anno 2008, slik den utålmodig og grådig snirkler seg rundt sola.
4 er et helt eget univers; på den ene siden en konsolidering av bandleder Gustav Ejstes’ internasjonale ry som en rockens askeladd, med kvessede ører og ivrige fingre dypt nedi seksti- og syttitallets musikalske skattekammer, fra jazz på svenska til folk, prog, psykedelia og pop.
Samtidig forvalter han dette materialet med den sjeldne elegansen og egenarten som etterhvert har blitt uløselig knyttet til bandet – den eneste dugandes betegnelsen er egentlig ”Dungen-musikk” – tross hovedpersonens distinkte dreining fra gitar mot piano. Umiddelbare allsangfavoritter som popkonfekten ”Det tar tid” og den noe tyngre ”Mina damer och fasaner” kan og bør trekkes fram, men ikke på bekostning av deilig tåkete ”Ingenting är sig likt” eller den særdeles lekre avslutningen ”Bandhagen”.
Det noe halvknadde jam-fragmentet ”Samtidigt 1” låner tyngde til den uredelige myten om at det er pastisjen som herjer blodet rundt i Dungens kunstneriske skrott. Den er et enslig hvileskjær blant et knippe melodier som kanskje ikke rager der oppe med enkeltfavoritter som ”Panda” eller ”Festival”, men som heller ikke trenger å gjøre det: 4 bør nytes fra begynnelse til slutt, gjerne i hodetelefoner, mens verdensøkonomien råtner i takt med løvet utenfor. Det skal vanskelig gjøres å gi forfallet et vakrere soundtrack.
Marius Asp
