Ang Lee er tilbake med fortellingen om hvordan hippiebevegelsen nådde sitt klimaks.
Det er 40 år siden Woodstock forandret en hel generasjon med 3 dager med fred og musikk. Du har kanskje sett dokumentarfilmen fra 1970 om selve gjennomføringen av den legendariske festivalen, men nå vil regissør Ang Lee fortelle historien om hvordan den ble til. Det har blitt en søt film med mye nostalgi. De store emosjonelle jordskjelvene uteblir, og den fremstår ganske ufarlig og i overkant hyggelig, men det er uansett en morsom historie om noe som startet så smått og sluttet så stort.
Elliot Tiber (Demetri Martin) jobber på foreldrenes motell i den lille byen Bethel i staten New York. Han er også leder for byens handelsforening, og har skaffet seg tillatelse til å arrangere en festival i forbindelse med motelldriften. Så hører Elliot at en festival i Walkill, 7 mil unna, er avlyst av myndighetene, og han inviterer organisatorene til Bethel for å forsøke å arrangere festivalen der i stedet. Resten er historie, og dette er historien!
Detaljert skildring
Du som forventer en spektakulær gjenskapning av konserten, blir skuffet. Filmen handler ikke om det. Den forteller om alt som skjedde i kulissene. Det nærmeste vi kommer musikken er bakerst i folkehavet. Vi ser scenen langt der nede, og hører noen kjente toner i ekko, men det er alt. Derimot er alt bak skildret med imponerende sans for detaljer. Vi føler virkelig at vi er tilbake i 1969. Festivalen glorifiseres ikke i nevneverdig grad, med unntak av en fargerik skildring av en syretripp, som dessverre er foruroligende god reklame for narkotika.
Tilbake til ’69!
Det er interessant å se hvordan Ang Lee og hans mangeårige produsentpartner James Schamus, som også har skrevet manus, basert på Elliot Tibers bok, behandler figurene i ”Taking Woodstock”. Dette er nemlig ingen realistisk skildring. Komedien ligger alltid på lur, dialogen føles forfattet og figurene er til dels sterkt karikerte. Blant annet ligner Elliots foreldre på noen du kunne ha sett i ”American Pie” eller ”Meet the Fockers”. Men de får likevel frem en følelse av en svunnen tid, der det gamle ble fortrengt av noe nytt. Der drømmer ble født, prøvd og utlevd. Jeg liker det! 2009 virker fryktelig kjedelig sammenlignet med 1969.
Jeg hadde nok forventet en modigere og mer utfordrende film fra Ang Lee, men kanskje er han trett av slike filmer etter ”Brokeback Mountain” og ”Lust, Caution”. Jeg nøler likevel med å kalle ”Taking Woodstock” et hvileskjær, for den er laget med kjærlighet til både musikken, kulturen og filmen som fortellermedium. Jeg foreslår at du ser denne filmen først, deretter 40-års jubileumsutgaven av ”Woodstock – director’s cut”, som nå er ute på Blu-ray og DVD. Da får du i både pose og sekk!
