Da jeg anmeldte duoens forrige album (og karrierebeste), 2009s Tarot Sport, brukte jeg noe tid på å se på sammenligninger med den franske synthpionéren Jean-Michel Jarre. På Slow Focus fortsetter de sin trofaste, taktfaste marsj innover de noenlunde samme soniske terrengene, utstyrt med mer eller mindre den samme instrumentparken.
«The Red Wing» er singelen herfra, og den viser også noen av symptomene som preger første halvdel av albumet: Det blir mye anslag som bygger opp til en utløsning som ikke helt står i stil. Vel er den hiphop-aktige beaten helt nydelig, og produksjonen feilfri, men man skulle ønske de også her kunne dratt inn noen flere vendinger: Der monotoni var en del av det gamle Fuck Buttons, virker det unødvendig når man vet at de på sine eldre dager har blitt svært så gode på det melodiske, noe mange andre av låtene her underbygger.
Albumets siste halvdel, de tre sporene «Prince’s Prize», «Stalker» og i all særdeleshet avslutteren «Hidden Xs» er helt der oppe med deres tidlige storheter, og viser hvorfor Fuck Buttons’ i utgangspunktet strenge pakke har fått en såpass stor og unik appell. Støyete, vakre gitarriff, synther som hveser og en trommeproduksjon som øker i intensitet og størrelse, og når melodien setter seg i ryggraden etter vel seks minutter er jeg temmelig overbevist om at dette er bandets beste låt til nå – til og med bedre enn Tarot Sports genistreker «Flight of the Feathered Serpent», «The Lisbon Maru» og den etter Danny Boyles OL-showåpningskuratering velkjente «Olympians».
Slow Focus er instrumentalmusikk for de tålmodige, og – som all musikk av den typen, forventes belønning for dem som tar seg tid. Jeg skulle ønske meg at denne hadde vært mer intens enn den tidvis er her, når materien tross alt er temmelig seigtflytende og langvarig. Muligens ble man bortskjemt på forgjengeren, eller så er det bare det at jeg har hørt på Deafheaven konstant i tre måneder, men man sitter igjen med en følelse at noe magi mangler her.
Jørgen Hegstad
