Ungdomskulen: Bisexual
[Ungdomskulen/Tuba]
Vital, ilter og viltvoksende progrock fra Bergens kanskje beste band akkurat nå.
Det har blitt tisket om å legge indiebegrepet dødt. Så lenge det finnes band som Ungdomskulen, stemmer jeg imidlertid for at vi beholder det en stund til – det er i bunn og grunn denne mentaliteten trioen fra Bergen forvalter og forvrir, om enn med et sjangerprefiks som peker tilbake til, tja, 1972 og datidens underlige sammenføyning av teknisk virtuositet og slørete estetiske idealer.
Motorpsycho, Dinosaur Jr. og King Crimson er blant referansene som har blitt kastet etter bandet i denne omgangen, men det like naturlig å se dem som de tjalla, uvaskede og smått uberegnelige onklene som sitter og gliser i utkanten av den nye, viltre bergensbølgen. I tillegg vekker Kristian Stockhaus’ flate stemme og lyriske råtasseri – begge deler et fremmedgjørende, dehypnotiserende element i musikken – assosiasjoner til Ween og deres brautende livsanskuelse.
Bisexual er en skive som vokser i et forrykende tempo for hver gjennomlytting – låter som i begynnelsen fortoner seg som gedigne tålmodighetsprøver, åpenbarer seg gradvis som intrikate, sporadisk vakre og tonalt hensynsløse minisymfonier, der lag på lag av muskuløs lyd og oppfinnsomme låtstrukturer lar seg skrelle av på vei inn mot den forrykte kjernen av prosjektet.
Dette er på ingen måte noen lett plate å forholde seg til, og treeren så lenge ut til å ligge ferdigtrillet på lyttepulten min. Men den smått banale og ofte misbrukte maksimen om at musikk kan vokse seg stor og mektig hvis man investerer nok tålmodighet i den – det stemmer som regel ikke – passer sjeldent bedre enn i akkurat dette tilfellet.
Marius Asp
