En liten halvtime kan synes som et snaut vurderingsgrunnlag for en konsertanmeldelse, men i realiteten er by:Larm-formatet like rettferdig som det er brutalt: Her er din tilmålte tid. Bruk den fornuftig.
For en artist som Samsaya, som etter alle solemerker nå befinner seg ved et veiskille i karrieren, er konserten i by:Larm-teltet på Youngstorget en gyllen sjanse til å reposisjonere seg som popartist. Og de seks smakebitene fra den kommende platen Summer Of Sam (bra tittel!) vitner da også om en vilje til nytenkning, med en tydelig dreining bort fra det urbane popsegmentet mot et mer bandfundert og drivende uttrykk, der åtti- og nittitallets radiorock dunker i hjertet av prosjektet.
Men så var det låtmaterialet, da. Med unntak av sommerlige «Jaywalking», der Samsayas evner som vokalist for alvor kommer til sin rett, skorter det på melodier som truer med å feste seg som annet enn bleike avstøpninger av minste-felles-multiplum-musikk som har blitt gjort bedre så altfor mange ganger før – ikke minst på tampen av nittitallet, da No Doubt, Nelly Furtado og våre egne Briskeby herjet eteren. Bandet hun har med seg spiller stødig, men blottet for særpreg og lekenhet, og stemmen i begivenhetenes sentrum blir rett som det er for tynn og anstrengt til å løfte disse middelmådige sangene ytterligere.
Samsaya ga nylig uttrykk for at hennes mange TV-opptreder det siste året må betraktes som horeri i kunstens tjeneste; et slags nødvendig onde som gir henne frihet til å realisere det hun egentlig drømmer om. Og det er tydelig at hun trives på scenen. Jeg skulle bare ønske lyden hun lager der oppe føltes like nødvendig og frigjørende for oss i publikum som den åpenbart er for hovedpersonen selv.
Marius Asp
