Da hun ble lagt inn i november 2009, veide hun 36 kilo og tok tusen armhevinger om dagen. Tvangstankene dirigerte livet hennes:
– Jeg måtte vaske en tomat med zalo i 30- 45 minutter for at den skulle være ren nok til å spise.
Nå, etter to år på Post 4, skal Ingeborg virkelig få testa hvor frisk hun har blitt. På spa i Ungarn.
– Det er så marerittaktig at jeg begynner å flire når jeg snakker om det. Jeg klarer jo knapt å dusje i min egen dusj.
► Hør dokumentaren
Jeg sluttet å veie meg når vekta kom under 30 kilo.
Tanker om tiden på post 4
I forbindelse med at P3 Dokumentar setter opp dokumentaren «Tanker fra post 4» i reprise på radio 08.12.2013, tok vi kontakt med Ingeborg Senneset for å høre hvordan det går med henne nå, halvannet å senere.
– Jeg hadde en lang periode på månedsvis da jeg skrek veldig mye. Og jeg var veldig redd for å hyle, jeg følte ikke at jeg hadde kontroll over de lydene. Jeg forsøkte flere ting for å ikke skrike, både det å skade meg, slå meg, trene, spise. For jeg skamma meg sånn.
Dette sa Ingeborg Senneset (27) da P3 laget en dokumentar om henne mens hun bodde på psykiatrisk post 4 i Trondheim. Her fikk hun god hjelp. Tid til å bli frisk. Ingeborg var veldig syk av både angst og anoreksi før hun ble innlagt. Hun stilte seg på vekta når hun våknet, og en morgen viste den 29 kilo. Merkelig å se et totall først på vekta si. Merkelig og farlig, hun skjønte jo det. Men hun hadde så mye annet hun skulle gjøre. Angstpregede ritualer før hverdagslige ting som dusjing og spising tok mye tid. Også var det anoreksien, den krevde også mye av henne. Ingeborg kunne ikke prioritere å holde seg levende.
Nå er det halvannet år siden Ingeborg ble utskrevet fra Østmarka psykiatriske sykehus. Nesten tre år på sykehus gjør at jeg skrives ut som et menneske i dag, skrev hun på Facebook i juni 2012 ved siden av et bilde der hun smiler, med ryggsekk på ryggen, øretelefonene på.
Siden utskrivelsesdagen har hun jobba hardt for nå målene sine. Man mister mye tid på å være syk. Men hun må ha brukt dagene godt. For i dag sitter hun på drømmejobben.
Da hun ble innlagt var hun sykepleier. Nå er hun debattjournalist i Aftenposten. Ingeborg skriver debattinnlegg selv og legger til rette for andre debatter. Innimellom merker hun at hun har mistet dyrebare år til sykdom
– Jeg unngår bitterhet. Men jeg skulle veldig gjerne ha brukt tiden på å fylle meg med kunnskap fremfor å tømme meg for energi. Det er et tiår tapt, som jeg merker i samtaler der det er referanser jeg ikke tar. Da er Google min venn.
– Blir man kurert for anoreksi og angst, eller er det med deg fortsatt?
– Jeg er stort sett kurert, om det er et ord som passer i denne sammenhengen. Det snedige er at veldig mye som var en del av hverdagene mine, føles i dag ut som noe jeg har drømt. Jeg må bare passe på at jeg ikke glemmer. Da blir alle årene sykdom fullstendig verdiløs.
– Hva har sykdomshistorien din gitt deg?
– Det at jeg har vært syk er ikke noe jeg har glede av. Men jeg har jo fått unike erfaringer. Alle menneskene, jeg ville ikke vært dem foruten. Også de behandlerne som viste meg hvordan mennesker ikke skal møtes. Jeg har sett både juridiske og etiske skyggesider av norsk helsevesen. Jeg har også lært at psykiatriske pasienter er som alle andre mennesker. Alle kan gå på en smell, direktør som oljearbeider.
Anne Dorte Lunås
anne.dorte.lunas@nrk.no
– Jeg har sett både juridiske og etiske skyggesider av norsk helsevesen.
Slik er det hjemme hos Ingeborg
Trondheim, 23. mars: Etter at vi lagde denne radiodokumentaren har Ingeborg flyttet hjem. Nå bor hun halve tiden på Østmarka psykiatriske sykehus, og halve tiden i sin egen leilighet. 26-åringen slet tidligere tidligere kraftig med både spiseforstyrrelser og tvangslidelser. Nå gleder hun seg til å klare seg selv, og håper på å snart få bruk for sykepleierutdannelsen. Se reportasjen laget av NRK Midtnytt under.
(Video laget av Espen Halvorsen Bjørgan, Randi Lillealtern og Vigdis Wågø-Wares, NRK)
Å slutte var som å trekke et halvsatt heroinskudd ut av åren og vite at lindringen er brutt og aldri kommer tilbake. 
Se personlige fotografier fra Østmarka psykiatriske sykehus, våren 2010. De er tatt av hennes venninne Eline Midtlyng, med beskrivelser fra Ingeborg selv. (Klikk på «captions» for beskrivelser)
Veide 29 kilo
Jeg kommer til Post 4 en mandag morgen. Det står en lapp ved ringeklokken: ”Ikke gå inn uten følge.” Jeg ringer på og venter. En sykepleier henter meg. Vi går gjennom korridorene og møter alle slags folk på veien; en mørkhuda mann i 30-åra, en høy og blid dame på 40, ei pen jente på 20. Det er umulig å si hvem som er pasienter og hvem som jobber der.
Og da Ingeborg kommer ned trappen og strekker ut hånda for å hilse, tenker jeg at hun ser frisk ut. Hun er faktisk så brun, blid og hjertelig at jeg føler meg litt gusten selv.
Hadde jeg forventet en alvorlig person? Ja, jeg tror det. Når du bor på psykiatrisk avdeling på tredje året, har du nok av grunner til å være deppa. Det er jo ikke her du har lyst til å tilbringe tjueåra. Hun viser meg inn på et samtalerom vi skal ha for oss selv. Hun tilbyr te. Hvordan skal jeg begynne?
En veldig tynn tråd
Det er noen år siden det var kritisk. Ingeborg har vært innlagt for spiseforstyrrelser og tvangslidelser i over to år, og er mye bedre. På det verste veide hun seg ikke, så hun vet ikke hva det laveste tallet var.
– Jeg var jo ikke dum, selv om jeg var så dårlig. Jeg visste jo at livet mitt hang i en veldig tynn tråd. Men jeg så ikke på livet mitt som så verdifullt at jeg kunne ta hensyn til det, da. Men det var under 30. Jeg slutta å veie meg når jeg kom under tredve.
Da hun var på sitt sykeste bestod hverdagen av knallharde rutiner. Tusen armhevinger, tusen små trinn, grundig desinfisering av alt hun skulle ta på og ha i seg – og ikke minst: Dekkoperasjoner mot alle som ville hjelpe. Det var et livsfarlig lureri.
– Det er strenge regler for tvangsinnleggelse, og det visste jeg.
Fastlegen hennes ba Ingeborg pent om å få legge henne inn, men hun nekta. Hun smilte i stolen, nysminka og beinete, og sa at alt gikk fint.
Men Ingeborg visste at man kunne legges inn på tvang om man hadde BMI under 14. Noe hun hadde.
– Jeg kunne drikke fire-fem liter vann før veiing. En liter er jo akkurat en kilo. Magen stod ut som en ballong. Det er helt utrolig å tenke på i dag. Jeg stod utenfor og helte innpå med ni halvlitersflasker med vann, for å vite nøyaktig.
Et rent helvete
Alt skulle være nøyaktig, rent og under kontroll. Desinfiseringsspriten ble Ingeborgs faste følgesvenn. Hun spritet dusjen sin, tingene sine. Hun spritet hele kroppen. Hun spritet hendene 6-700 ganger om dagen.
– Jeg fikk faktisk utslett da jeg slutta å sprite meg, huden var så vant til det.
Da hun ble innlagt, måtte hun slutte på dagen. Ingeborg fikk ikke lov til å sprite kroppen sin etter at hun hadde dusja, selv om hun syntes vann var urent.
Det hjelper å le av tvangstankene
– Det er best å ha humor på det, man må ikke ta tankene sine så innmari alvorlig, det er jo nettopp det som er problemet.
Inne på Post 4 er det vanlig at behandlerne møter pasientene med humor – at de erter dem for tvangstankene. Som da Ingeborg satt med en hammer i hånden. Sykepleieren i den andre stolen hadde gitt den til henne. Dette var behandling for å konfrontere en tvangstanke Ingeborg sleit med: At hun kom til å skade andre hvis hun hadde muligheten.
– Ja, kom igjen, slå meg da!, sa sykepleieren. Han smilte.
– Jeg tror jeg aldri har vært så redd i hele mitt liv, sier Ingeborg. Hun prøvde å smile tilbake og knuget hammeren i fanget. ”Slå litt ordentlig hardt, hvis du først skal gjøre det”, sa sykepleieren. Han lo.
Han smilte og kødda mens hun var stiv av skrekk. Slik behandles tvangstanker i 2012! Freud kan bare gå og legge seg på sjeselongen sin.
-Spiseforstyrrelsen redda livet mitt
For meg virker det helt utrolig slitsomt. Hvordan klarer noen å holde motivasjonen oppe til å sulte seg, trene hardt på tom mage, sprite seg rødflammet? Man kan tross alt dø av det, bli steril av det, miste sine beste år: Hva var det som drev Ingeborg til å gjennomføre galskapen hver eneste dag?
– Spiseforstyrrelsen redda livet mitt. Jeg tror spiseforstyrrelser har redda livet til veldig mange. De andre dårlige alternativene kan være alkohol, dop, selvskading.. Den siste utveien er selvmord. Men spiseforstyrrelsen holdt jo på å ta livet mitt også, så det er jo ikke noe man ønsker.
Å være sterk er å slappe av
Ingeborg imponerer meg. Jeg begynner å forstå hvor vanskelig det er å slutte å tro på sine egne syke tanker. Hadde jeg klart det å slutte med vaner jeg trodde var livsviktige? Hun har fortsatt et stykke å gå før hun kan kalle seg frisk, men nå er det siste innspurt på Post 4, håper hun. Ingeborg øver på å gi mer faen. På å kose seg med maten. På å nyte å ta en dusj. På å slutte å kontrollere alt.
– Jeg ser ikke på meg selv som sterk. For meg er det å være sterk å klare å slappe av. Folk som har den roen og tilliten til seg selv at de klarer det, de ser jeg opp til.
► Hør dokumentaren | Si din mening
Anne Dorte Lunås
anne.dorte.lunas@nrk.no
Et psykere Norge
I 2008 sto angst og depresjoner for 20 prosent av alle sykefravær i Norge, i 2011 hadde andelen steget til hele 40 prosent. Hvorfor er litt uklart.
Noe har skjedd
– Vi vet at manglende omsorg, diskriminering, mobbing, fattigdom og manglende nettverk er risikofaktorer. 15 til 20 prosent av barn og unge opplever psykiske problemer i løpet av livet som påvirker hverdagen i negativ retning. Dette må vi gjøre noe med, sier Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse.
Under samme periode har andelen uføretrygdede på grunn av psykiske problem også økt. Så noe har tydeligvis skjedd med oss nordmenn.
Dyrest av alle sykdommer
– De fleste er ikke klare over at psykiske lidelser er landets dyreste helseutfordring. Depresjon er den dyreste av alle, både fysiske og psykiske, sykdommer i landet. Og dette er jo faktisk noe man kan gjøre noe med, forteller Arne Holte, professor i klinisk psykologi og assisterende direktør i Folkehelseinstituttet.
Depresjoner, angst og alkoholmisbruk koster oss årlig 60-70 milliarder kroner. Psykiske lidelser belaster samfunnet 50 prosent mer enn all kreftsykdom, 50 prosent mer enn all hjertesykdom, står for 40 prosent av sykefraværet og 40 prosent av uføretrygdkostnadene.
– Det å sette oppmerksomhet mot psykologenes arbeid med psykiske lidelser er viktig, mener Arne Holte, som nettopp er blitt hedret med Den store psykologprisen.
Barnehager virker best
– Vi må få psykologene ut i kommunene, og vi kan ikke ha psykologer som bare driver med ”de hemmelige tjenester” bakerst og innerst i spesialisthelsetjenesten. Vi må rett og slett få dem ut til folket.
– Vi er opptatt av at vi har olje og fisk i Norge som ressurs, men vår aller viktigste ressurs er den mentale kapitalen. Vår evne til å bruke følelsene våre; til å tenke smart; til å omgås andre; skaffe oss venner; og møte utfordringer. Og dette kan vi begynne med allerede i barnehagen.
Arbeidet for å forebygge begynner allerede når vi er små barn. Gode barnehager er rett og slett viktige for at barn skal få en god psykisk helse, der er effekten størst ifølge prisvinneren.
Mer åpenhet
Psykisk helse er blitt satt på den politiske dagsorden de siste årene gjennom lover, forskrifter og mer åpenhet rundt problemene. Og politikeren som for alvor dro i gang det hele, gjennom selv å stå frem offentlig var daværende statsminister Kjell Magne Bondevik (les eget intervju med ham). Den 31. august 1998 sendte Statsministerens kontor ut denne smått unike pressemeldingen:
«Statsminister Kjell Magne Bondevik er av sin lege sykemeldt, foreløpig for 1 uke fra søndag 30. august, på grunn av en depressiv reaksjon som følge av overbelastning.»
– Jeg var helt uttappet. Jeg så så mørkt på ting at jeg ikke orket å stå opp. Selv om jeg var statsminister og toppolitiker, følte jeg meg helt verdiløs, fortalte Bondevik til NRK Puls.
Etter Bondevik har mange kjente personer delt sine historier om psykiske smeller og lidelser i offentligheten.
Må satse hardere
– Det har blitt mer åpenhet og økt fokus på brukerne, men det gjenstår en god del, mener Tove Gundersen.
Fortsatt fungerer ikke samhandlingen mellom og på tvers av ulike tjenester i mange kommuner og helseforetak.
– Man skal få like god hjelp i Norge når man sliter psykisk som når man sliter fysisk. Og det er viktig å forebygge og sette psykisk helse mer på dagsorden.
– Psykiske problem må snakkes om mer i skolen, og idrettledere må få nok kunnskap til å kunne se når ungdommer sliter og føler at de ikke mestrer hverdagen sin. Noen trenger kanskje bare å snakke litt, mens andre trenger mer hjelp. Vi skal selvfølgelig prioritere de som har det vanskeligst, men målet er å få færre tilfeller av psykiske lidelser. Og ikke minst: Vi må få på plass flere helsesøstre på skolen.
Snakk med naboen
Livet går ikke bare i en rett strek fremover. Vi opplever alle oppturer og nedturer, kanskje spesielt i ungdomstiden. Derfor er det viktig å ta innover seg at det er helt normalt å være trist og lei seg i visse perioder av livet, understreker Gundersen.
– Vi må ikke være redde for å spørre hvordan vennen, kollegaen eller naboen har det. Vi frykter kanskje reaksjonen. Men det å tørre å spørre, og det å tåle svaret er en terskel vi må lære oss å komme over, mener Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse.
Kostnaden av ikke å spørre kan være langt høyere, både menneskelig og økonomisk, forklarer Arne Holte i Folkehelseinstituttet:
– For hver person som blir uføretrygdet på grunn av en psykisk lidelse så taper Norge 21 arbeidsår. Dette er formidable kostnader. Og dette kan snus til inntekter hvis vi får folk i arbeid, og klarer å ta vare på den psykiske helsen.
Videre lesning:
► Slik ser du om noen sliter psykisk
► Nettsteder for ungdom
Nareas Sae-Khow
nareas.sae-khow@nrk.no
De fleste er ikke klare over at psykiske lidelser er landets dyreste helseutfordring.
[soundquote mp3=»http://ftp.nrk.no/p3/dokumentar/mp3/lydsitater/P3-Dokumentar-Arne-Holte-i-Morgennytt-15-mars.mp3″ format=»large» heading=»Arne Holte i Morgennytt 15. mars» description=»Assisterende direktør ved Folkehelseinstituttet om den psykiske helsen i Norge» size=»5,34mb» duration=»05:49″]
Nede for telling
Tidligere USA-president Jimmy Carter og hans kone Rosalyn var en god støtte.
De kom fram til at det mest sentrale var tapet av tre jevnaldrende venner i løpet av kort tid, som han ikke hadde hatt tid til å sørge over. Overhodet ikke tid – han var jo statsminister!
– Jeg fikk god hjelp. Samtaleterapi, hvile, fysisk aktivitet og medikamentell behandling var sentralt.
Tenk deg at du kjenner på alle tegnene for depresjon: Du har dårlig appetitt, du sliter med å sove, du kjenner deg fullstendig tappet for energi. Livet virker håpløst, tungt og fælt. Men du kan ikke legge deg ned og gi opp – du må tvert i mot ta viktige beslutninger hver dag, innimellom også på nettene. Sånn hadde Kjell Magne Bondevik det. Han gikk på en psykisk smell, ble sykmeldt og lagde overskrifter verden over da han stod fram som deprimert.
– Det var to grunner til at jeg valgte å stå fram. For det første ville en sykmelding uten å oppgi grunn, bare ha ført til spekulasjoner om hva som feilet statsministeren. For det andre, og det var det viktigste, håpet jeg på denne måten å bidra i kampen mot stigma rundt mental helse.
– Jeg fikk uvurderlig støtte og hjelp av familie og venner. I en slik situasjon betyr dette langt mer enn vi kan ane. Reaksjonene fra de fleste politikerkolleger var forståelsesfull og støttende. Min sykdom påkalte også en viss internasjonal interesse, og jeg møtte positive kommentarer fra en del internasjonale statsledere. Spesielt tidligere USA-president Jimmy Carter og hans kone Rosalyn var en god støtte. De er sterkt engasjert i arbeidet for psykisk helse, og jeg hadde en hyggelig lunsj med dem i Oslo kort tid etter min sykdomsperiode.
– Har du hatt flere psykiske knekk etter dette?
– Nei, ikke en psykisk knekk. Men jeg har et svingende stemningsleie, men vet nå mer om hvordan jeg skal unngå en knekk.
– Hvordan vil du si utviklingen har vært i helsevesenet når det gjelder psykisk helse?
– I min statsministertid la vi fram en opptrappingsplan med økt støtte tl arbeidet for psykisk helse. Jeg har ikke fått fulgt så godt med på bevilgningsnivået eter min tid, altså etter 2005.
– Det er fortsatt behov for å utdanne med fagpersonell og bygge ut mindre behandlingsinstitusjoner i distriktene, spesielt overfor barn og unge.
– Hvilke råd har du til ungdommer som lurer på om de trenger å oppsøke hjelp, fordi de har fått en psykisk knekk?
– Det viktigste er å snakke med noen om din situasjon. Da letter du på «trykket» inne i deg, og får en avlastning av byrden du bærer på. Dette er begynnelsen på å bli bra igjen. Ikke vær redd for å snakke med noen i familien, blant venner eller med fagfolk. Psykiske problemer er ikke noe mer «mystisk» enn fysiske problemer, og vi må «alminneliggjøre» det å ha slik sykdom.
– Hva er du mest opptatt av, når det gjelder psykisk helse?
– Jeg er aller mest opptatt av å bekjempe stigmaen rundt psykisk helse. Dette er fortsatt det største problemet; altfor mange bærer på byrdene selv uten å få hjelp.
Anne Dorte Lunås
anne.dorte.lunas@nrk.no
Nareas Sae-Khow
nareas.sae-khow@nrk.no
Spiste og spydde sammen
– Det høres rart ut å si det, men det falt seg naturlig, for ingen av oss hadde klart å la være, sier Laila Krakeli.
Det føltes naturlig
Laila Krakeli er 35 år gammel. Hun har slitt med spiseforstyrrelsen bulimi i 17 år. Da hun og noen venninner, som også sliter med bulimi, besøkte hverandre i påsken i fjor, gikk det med store mengder mat. Maten kastet de opp igjen.
– Jeg kunne ikke gjort det med noen andre som ikke hadde slitt i like stor grad som meg selv. Man vil jo ikke vise hvor mye mat du faktisk kan spise og spy opp igjen. De kunne spise like store mengder som meg og siden vi også har kjent hverandre i mange år så føltes det naturlig.
– Vi visste alt om hverandre og sykdommen. Det var ikke sånn at vi satt og kikket rart på hverandre, men var veldig avslappet til hverandre.
Det blir en avhengighet
[soundquote image=»https://p3.no/wp-content/uploads/2012/03/laila-krakeli-selvportrett-72.jpg» mp3=»https://p3.no/wp-content/uploads/2012/03/LailaKrakeli_Behandlingen_hun_faar.mp3″ quote=»I oktober var jeg innlagt for første gang»]
Når man overspiser på denne måten, for deretter å kaste det opp igjen, kalles det en matorgie. Dette er episoder der spiseforstyrrelsen tar overhånd.
Alt annet blokkeres ut og det er kun maten som er i fokus.
– Da går jeg og handler alt jeg har lyst på i butikken. Jeg blokkerer ut alt annet og når jeg kommer hjem er alt som står i hodet mitt å spise meg helt full. Jeg kan godt sitte i to timer å spise, og så gå og kaste opp.
– Etterpå fortsetter jeg gjerne å spise, for da har jeg kjøpt inn så store mengder mat at jeg har nok til to og tre overspisinger. Det der kan pågå i to, tre, fire, fem, seks timer i strekk, hvor jeg da bare spiser og spiser, forteller Laila.
[soundquote image=»https://p3.no/wp-content/uploads/2012/03/laila-krakeli-selvportrett-72-2.jpg» mp3=»https://p3.no/wp-content/uploads/2012/03/LailaKrakeli_Det_blir_en_form_for_avhengighet.mp3″ quote=»Du må spise og spy fordi kroppen suger etter det»]
Laila har ikke vært med på matorgier som flere er sammen om mange ganger. Hun har vært tilstede når andre har hatt det, men da har hun klart å stilne trangen til å være med.
– Jeg var på et treff med flere som sliter med det samme da jeg satt sammen med noen som hadde en matorgie. Den gangen skulle jeg reise hjem like etterpå, så jeg hang meg ikke med. Jeg ble jo trigga og kunne gjerne vært med, men jeg klarte å sitte der og la være, forteller hun.
Finner støtte på nett
Det er ikke lett å være alene om en spiseforstyrrelse. Det er skam involvert og det er mye andre ikke forstår. På bloggen sin prøver Laila å opplyse folk om hvordan det er å slite med bulimi.
Hun forteller at det også finnes forum på nett der man kan snakke med mennesker som har de samme problemene og få støtte.
Dette er ikke noe liv å leve. Men det er mulig å bli frisk.
Det finnes også destruktive nettsider og forum, såkalte pro ana-sider, der folk dyrker spiseforstyrrelsen, legger ut bilder av ekstremt underernærte mennesker og oppfordrer til å gå mer ned i vekt. Slike sider tar Laila avstand fra.
– Jeg var medlem på en sånn side for en del år siden, og det ble jeg helt hekta på. Det var først da jeg kom inn på en sånn side at sykdommen min forverret seg.
Nå er Laila medlem i et lukket forum for venner som har de samme problemene. Her finner hun støtte når ting blir vanskelig.
– Det er en plass man kan snakke om vanskelige ting man ikke ønsker å dele med alle. Det er et positivt forum der det er forståelse og støtte. Vi drar ikke hverandre ned og har ikke konkurranser om å spise minst mulig, trene mest mulig, eller gå mest ned i vekt. Det er en veldig fin plass å være.
[soundquote image=»https://p3.no/wp-content/uploads/2012/03/laila-krakeli-selvportrett-72-3.jpg» mp3=»https://p3.no/wp-content/uploads/2012/03/Laila-Krakeli-Jobber-for-aa-bli-frisk.mp3″ quote=»Jeg sliter med å kjenne på det å være mett»]
Det er ikke verdt det
Laila anbefaler alle som lider av en spiseforstyrrelse å ta kontakt med noen de kan stole på for å få hjelp.
– Det er mulig å bli frisk. Dette er ikke noe liv å leve og det er ikke verdt det. Du mister så mye, sier hun. Med 17 år mistet til bulimien, vet hun hva hun snakker om.
Marte Hedenstad
marte.hedenstad@nrk.no
Hva er du redd for?
Vi har spurt folk på gata hva er deres store frykt er.
Tre brev fra Ingeborg
Ingeborg deler sine råd om hva man kan gjøre som syk, som venn, eller som forelder for å gjøre hverdagen litt bedre.
Til foreldre
og foresatte:
Er barnet ditt sykt?
Spar konfrontasjonen. Konfrontér deg selv, og eventuelt din partner, først. Spør deg hvorfor barnet ditt er sykt. Merk at å spørre hvorfor er ikke det samme som å fordele skyld. Klarer du å gå i dialog med andre voksne om sykdommen? Klarer du ikke det, vil du heller ikke klare å gå i dialog med den som er syk.
Skill mellom plaster og sår.
Det du ser, er symptomene. Overflaten. Tynnhet, overvekt, normalvekt, overspising, oppkast, trening, selvskading, dop, alkohol, skyhet, aggressivitet, stjeling, uro, lista er lang. Alt dette er overflatisk og kan forandre seg i ulike perioder. Plasteret er det den syke gjør. Såret er det den føler. Der ligger nøkkelen.
Det du ikke ser, er det som ligger under overflaten. Det er det kun den som eier opplevelsen som kan fortelle deg. Ingen andre. Du må vise deg verdig å bli fortalt det. At barnet ditt har valgt å bruke kropp framfor ord er et alvorlig varsel om at han mangler språk for det han føler.
Hva er ikke så viktig. Hvorfor er død og liv.
Ikke krev at han skal bruke ord han allerede har demonstrert at han ikke kjenner til. Lær ham dem. Vis ham dem.
En umulig oppgave sier du? For store krav?
Dét er nok en følelse du og barnet ditt kan ha en felles forståelse for.
Ikke vær redd for å være redd. Vær ydmyk for de kreftene som ligger bak valget om å ta seg sammen i den grad at man tar i bruk symptomer for å klare seg. Man velger ikke en livbåt om det ikke virker strengt nødvendig.
Kort sagt: Hva er ikke så viktig. Hvorfor er død og liv.
Lykke til. Søk kvalifisert hjelp tidligst mulig. Benytt frie sykehusvalg og klageordninger dersom hjelpen ikke er tilfredsstillende. Husk at hjelpen skal passe pasienten, ikke motsatt.
Til venner:
Vær venner. Kjenn på egne begrensninger. Ivareta dere selv. Ikke vær redde for å le, for å spørre, for å være dere selv, for å være nær.
Vis hva dere elsker ved livet. Vis hva dere elsker ved vennen.
Vær unge, vær lykkelige, vær triste, vær frustrerte, vær ekte. Vis hva følelser handler om. Vis at følelser er helt ok.
Trekk dere unna når ting blir for tøft, legg heller igjen en liten hilsen om at dere lover å være der når det letner litt.
Vær ikke alene om informasjon du tror leger eller foresatte bør ha! Om den syke vennen forteller noe du tror voksne bør vite, fortell! Jeg har selv både ringt foreldre, sykehus og politi når egne venner har fortalt meg om alvorlige planer eller hendelser.
Vær unge, vær lykkelige, vær triste, vær frustrerte, vær ekte.
Noen ganger har det vært unødvendig. Noen ganger har det reddet liv. Ta heller hundre unødvendige telefoner, enn å droppe én nødvendig. Vennen din kan bli sint og føle at du har sveket ham. Det har du ikke. Du har vært en ekte venn.
Aller viktigst: Du har aldri ansvaret for vennen din. Kun for vennskapet.
Til den som er syk:
Det er ikke din skyld.
Det er ikke din skyld.
Det er ikke din skyld.
Det er ikke din skyld.
Det er ikke din skyld.
Når det er sagt, har du nå fått en regning du ikke har bedt om, men som du likevel må betale prisen for. Det er surt, kjipt, hardt arbeid og fryktelig vondt, men du fortjener å bli frisk.
Samme hvor mye du ikke ba om å bli syk, må du gi alt du har for å bli frisk. Ingen kan gjøre den jobben for deg. Men du har rett på, og trenger trygghet og tilrettelegging for å klare det.
Jeg heier på deg.
P3dok som podkast
Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.
(NB! Musikken som brukes i våre dokumentarer er ikke med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme direkte på toppen av siden.)