Her om dagen så jeg, i likhet med mange andre metalfans, de amerikanske skoleungene som spilte sin versjon av Tool-låten «Forty Six & 2». Den unge gjengen yter låten enormt med rettferdighet, og spiller og føler seg overraskende elegant gjennom de intrikate riffene og den messende, mystiske teksten fra Maynard James Keenan. Låten handler om Carl Jungs tanke om at mennesket på et tidspunkt skal utvikle to ekstra kromosomer fra våre nåværende førtiseks (førtifire pluss to), slik at vi blir mer harmoniske og komplette. Eller noe sånt. Låten er et av mine favoritteksempler på hvordan kompliserte ting kan bli til latterlig fet stadionmetal.
Det er et fint bakteppe for å høre på og anmelde Korn, et band som ikke helt vet om de vil eller tør å utvikle seg. Om noen hadde tilbudt bandet ekstra metalkromosomer, med dertilhørende mulighet for å bli tidenes mest avanserte og genetisk briljante band, er det mulig de hadde takket høflig nei og trukket seg tilbake til sin patenterte angstmetal. For med The Paradigm Shift stiller de klokken tilbake etter å ha forsøkt seg på litt eksperimentering.
Forgjengeren The Path Of Totality var bandets interessante forsøk på å bevise at dubstep egentlig er vår tids nu metal. Spesielt vellykket var det ikke, verken kommersielt eller musikalsk, selv om «Get Up!» er etablert som et høydepunkt i bandets livesett. Men det var i det minste et forsøk på å holde seg relevante som noe annet og mer enn heritage metal.
Returen til å bli en blåkopi av seg selv er ikke vellykket. Det finnes ikke et eneste øyeblikk på The Paradigm Shift som ikke har blitt gjort bedre av bandet tidligere. Den poporienterte singlen «Never Never» er ikke i nærheten av «A.D.I.D.A.S.» (1996), «Pray For Me» blir gruset som åpningslåt av «Here To Stay» (2002), «Lullaby For A Sadist» er ikke i nærheten av uggenheten til «Dead Bodies Everywhere» (1998). Og så videre. Oppskriften blir stadig enklere: skummel eller rar tittel («Victimized», «Love & Meth»), riff som stakkato beveger seg over to-tre akkorder, refrenger sunget så smertefullt at hvitøyet vises, litt hvisking fra Jonathan Davis, slutt.
Etter den tvungne lekenheten på The Path Of Totality tvinger Korn seg nå til å låte som et Korn-coverband, men med unntak av «Mass Hysteria» er det få eller ingen låter her som har noen særlig sjanse til å bryte inn i Korns greatest hits-konsertsett. For Korn live i 2013 er faktisk ikke et band å tulle med – da jeg så dem i sommer var det energi og selvsikkerhet over hele linjen, kombinert med et utvalg bunnsolide låter fra en karriere som snart runder tyve år. Fra «Blind» og «Get The Life» til «Coming Undone» og «Get Up!»: Korn kan fremdeles konkurrere med de yngste og beste fra en scene.
The Paradigm Shift – for øvrig en vilt ironisk tittel – er derimot ikke noe annet enn Korn som taper mot seg selv. Enten det er påtatt rarhet i «Paranoid And Aroused» eller Breaking Bad-referansene i «Love & Meth», det er gjespefremkallende og pusete og blottet for inspirasjon. Gi meg heller noen musikkvalgfag-elever som covrer Tool.
Asbjørn Slettemark
