Mange av de aller beste alternative rockalbumene de siste årene har hatt sterke bånd tilbake til nittitallet. Cloud Nothings’ Attack On Memory, The Hoteliers Home, Like Noplace Is There, Titus Andronicus’ The Monitor, Japandroids’ Celebration Rock. Felles for disse har også vært at de har sett med nye øyne på et uttrykk som har syntes avleggs, utspilt eller uviktig – det være seg gammel-emoen, pretensiøs New Jersey-rock eller sårbare konseptalbum.
LOSE er Cymbals Eat Guitars’ tredje, og det tar på mange måter til seg litt av alt dette og nøster det sammen til et 2014-høydepunkt som det har tatt vokalist Joseph d’Agostino to (veldig gode) album å kanalisere og ti års sorg å formulere. Der 25-åringens foregående Why There Are Mountains og Lenses Alien begge var herlig komplekse og ordkløvende, har han denne gang vrengt innsiden ut og står igjen som en låtskriver og vokalist med rene ord for pengene og melodier så åpne, vakre og umiddelbare at jeg vanskelig kan se én utgivelse i sitt slag som kan toppe innsatsen i år.
Et konseptalbum om tap og død er ikke spesielt originalt, men så er heller ikke d’Agostino en ordinær tekstforfatter hverken når han tar for seg tapet av en venn eller dyremishandling. Tangeringspunktene til The Wrens’ The Meadowlands er mange, ikke bare på grunn av skildringen av New Jersey, men også den sardoniske måten han takler sine tema på, fra åpningslåten «Jackson» der han skildrer en ungdomstur til fornøyelsesparken Six Flags med sin venn som tok livet sitt, til hvordan han skildrer den noe snodige historien om en skoleelev som brøt seg inn i en dyrepark og drepte strutser. «Beneath his Carhartt coat/And his John Deere hat/His stoned blue eyes/Snowed in on vicodin/His comeuppance came for the things he did».
Allikevel er dette først og fremst et album som feirer taklingen av sorg, og melodiene her er til å bli veldig glad av, fra de umiddelbare treminutterne som vanvittige «Warning» (se over) til «Lifenet» og ikke minst enorme «Chambers», til man lar seg omfavne av tromme-og-synth-øset i «Laramie», blåsepartiet i «Jackson» eller Nirvana-gnistringen «Place Names». Er man glad i det utvidede rockbegrepet er dette usedvanlig gavmilde tre kvarter.
[soundcloud url=»https://api.soundcloud.com/tracks/148581142″ params=»auto_play=false&hide_related=false&show_comments=true&show_user=true&show_reposts=false&visual=true» width=»100%» height=»450″ iframe=»true» /]
Verdt å merke seg er det også at albumet er produsert av femtifemåringen John Agnello, og man hører ekko av produksjonen til noen av de gamle Dinosaur Jr-platene og Thurston Moores Trees Outside The Academy (spesielt «Child Bride»), som også knytter Cymbals Eat Guitars enda tettere sammen med nittitallets mastodonter. Derimot tar du feil dersom du ser på dette som et prosjekt som snylter på gammel storhet og etter hvert forslitte inspirasjonskilder – LOSE lever til de grader sitt eget liv parallelt med sine tredve år eldre likemenn, og den gjennomtrengende kreative fortellergleden gjør at kvartetten nå har levert et nært plettfritt bidrag til indierock-kanonen. Velkommen inn i varmen.
Jørgen Hegstad
