Lo-fi produksjon, jentegruppevokal à la 60-tallet, gitarfuzz og idylliske tekster om kjærlighet og seiling. Alt er tilsynelatende i vater for Denver-ekteparet som utgjør Tennis – Cape Dory oppsto i kjølvannet av et åtte måneders eventyr på sjøen, og ut fra resultatet å dømme, har Patrick Riley og Alaina Moore seilt i medvind det meste av tida.
Noe av det mest imponerede ved Tennis’ debutalbum er evnen til å hele tiden balansere på grensen til det overdrevne sukkersøte – uten at det bikker over. Dette er et kunststykke ikke alle indieduoer bestående av en jente og en gutt mestrer. Ta Jenny and Johnny eller She & Him – de mangler denne fintfølelsen, tråkker over og blir fort kjedelige.
Cape Dory ble sluppet i USA i vinter, uten distribusjon i Norge. Nå er det i ferd med å spre seg over atlanteren, med slipp i England denne uka. Timinga kunne knapt vært bedre; dette er nemlig et album som kler årstiden vi er på vei inn i. Albumet er mildere og mer nedpå enn surfpopperlene Best Coast, Surfer Blood og Dum Dum Girls serverte oss i fjor. Tematikken er harmonisk, stemninga lett, sounden lys og behagelig. Det er ingen ulyd eller vonde følelser å spore – og heller ingen store lyttermessige utfordringer. Sånn sett er det kanskje ikke sommerens mest spennende album – men det er absolutt et av de fineste lydsporene du kan legge til lange kvelder og lyse netter.
Uten at det er uttalt fra Riley og Moores side, kan Cape Dory på mange måter kategoriseres som et konseptalbum. Hver eneste låt på den halvtime lange utgivelsen har forankring i seilturen de to var ute på – og har titler som «Seafarer», «Long Boat Pass» og – utspringet til det hele – det lengtende åpningssporet «Take Me Somewhere»:
Cape Dory er ikke et album som tar deg med storm. Gi det tid til å innabreide seg; for når det først får fatt, sitter det nemlig godt.
