En høy og omfavnende tone sendes fra Sirkus i retning Botanisk hage. Og mens «Too Little Too Late» synker inn i hjertene våre lurer jeg på om drivhusene i hagen står trygt, for lyden av Nils Bech kan knuse glass. Det er ingen tvil om at stemmen hans er av det episke slaget. Og selv om det ikke blir noe «O Helga Natt» blir det raskt klart at denne konsertopplevelsen vil bli noe helt utenom det vanlige.
Den sjarmerende og unike aksenten til Bech er klokkeren. Scenen har et mystisk og abstrakt uttrykk. En seng med massevis av mønstrete tepper, en fargerik og oppblåsbar plastdukke, og en vakker strykekvartett. En ballettdanser entrer scenen og publikum hyler til en nærmest endeløs piruett. Men selv om showet er imponerende og vakkert er det på grensa til å bikke over og bli for mye.
Bech åpner opp døren til et svært personlig univers. Vi blir vi introdusert for hans indre kamper, kjærlighetssorger, sjalusi og sinne. Før «That Girl» begynner forteller Bech om da han var engstelig for at hans mannlige kjæresten skulle gå tilbake til sin kvinnelige ekskjæreste, «for ingen vil vel egentlig være homofil?», sier Bech. Det er en ærlig artist som står foran oss. Den lille historien synes å gjøre inntrykk på publikum. Gåsehuden melder seg ytterligere idet sangen begynner.
Dette er samtidskunst og elektronika i skjønn forening. Nils Bech er stadig i karakter og holder en hårfin balanse mellom performance og konsert. Et intenst trommespill settes i gang, og et enda mer intenst lysshow fyller teltet. Midt på scenen står Bech og lener seg rolig mot en danser. De er kledt helt identiske og begir seg ut i en lengre koreografi, samtidig som Bech synger. Det blir til tider litt for langsomt og hypnotiserende, og jeg tar meg selv i å sone litt ut underveis.
Denne konserten virker nøye planlagt, og Bech setter ord på viktige følelser og tema. Den herlige strykekvartetten gir mersmak, og akkompagnerer stemmen til Bech på en følelsesfremkallende måte. Det vies god tid til forklaringer og morsomme anekdoter, men til tider faller opptredenen litt over i det overdramatiske, og showet er ikke alltid like treffsikkert.
Ingrid Haugen Nonskar
