“Naivt” og “drømmende” er to eldgamle adjektivklisjeer i musikkskribentgloseboka. Men det bergensbaserte enkvinnesbandet Vilde Tuv – hvor kun hun selv, baritongitar og basstromme står disponibelt – må være det nærmeste man kommer å få høre vuggesanger like håndgripelige som uhåndgripelige.
En del av grunnen ligger riktignok i den visuelle presentasjonen. For bak sortkledde Tuv står det reist en halvmåneformet vegg, der kaleidoskopiske animasjoner (signert kunstneren Birk Nygård) av vindmøller, planeter, galakser og arkaiske symboler roterer “hypnotisk” på lag med musikken. Passende nok flyter tidvis gitarplukking ut i periferien og skaper en subtil ambiens ikke ulikt universet til Seattle-musikeren Grouper.
Barnligheten kommer imidlertid til uttrykk gjennom Tuvs tekster, som trolig vil kunne bli godt mottatt blant nysgjerrige krapyler på Miniøya. Der eksempelvis to av låtene er titulert “Tyngdekraft” og “Cellevevet”, tar en låt for seg at “det er så mye som blir bedre når man blir stor”, mens en annen – som visstnok flere andre – handler om den ene av de fem sansene.
“For det er fem sanser? Ja. Mange av sangene handler egentlig om den sansen,” forklarer hun distré, uten at hun eller strofene svarer på hvilken sans det er snakk om. Hodet hennes virker med andre ord å være tusen steder på samme tid, et karaktertrekk man gjerne finner hos medbergenserne Fjorden Baby!-frontmann Sturle Kvilekval eller Christian Stockhaus fra all-nonsense-bandet Ungdomskulen.
Snakker om sola: Stockhaus og Vilde Tuv har sammen gitt ut en av de kuleste låtene så langt i år, i form av det übersløye elektropopsporet “Svømmebasseng”. I denne settingen passer den imidlertid ikke inn, hvilket er synd, fordi låta er fortsatt den klart mest umiddelbare Tuv har medvirket i. Seilende under sitt eget skrudde flagg finnes det enkelte – men ikke nok – hjelpere til å finne veien helt inn i hennes verden.
Kim Klev
