PÅ DISNEY+ FRA 2. AUGUST: Kaos råder: Råvarer svis, koker over og faller sammen i den nye sesongen av «The Bear». Likevel leveres en audiovisuell smaksbombe som ryster både synsnerve og smaksløker.
I første sesong fulgte vi kokken Carmen «Carmy» Berzatto, spilt av Jeremy Allen White, som etter jobb ved flere Michelin-restauranter, vendte hjem til Chicago for å ta over brorens sandwich-sjappe etter hans død.
Det var traumatisk og vakkert og vondt, og gikk ganske lukt åt skogen. Carmy og hans utvidede kjøkkenfamilie bestemte seg for å starte på nytt: Bygge noe helt nytt og starte med blanke ark. Og det er det de prøver på i sesong 2.
Forrykende familiedrama
Parallelt med riving, bygging og navigering i papirmøllene av tillatelser og sertifikater, får vi store doser kulinarisk eksperimentering og forrykende familiedrama – med både biologisk og mer eller mindre selvvalgt familie.
ANMELDELSE: «Teenage Mutant Ninja Turtles: Mutant Mayhem»: Fungerer oppsiktsvekkende godt
Sesongen serverer også seerne mer kjøtt på beinet når det gjelder forhistoriene til både Carmy og flere av kollegene. Vi skjønner mer av dessertkokk Marcus, spilt av Lionel Boyce, og får innblikk hos soussjef Sydney, spilt av Ayo Edebiri.
Vi ser Carmy prøve å bli bedre og å samarbeide bedre, etter Sydneys alvorsord i sesong 1: «Du er en fantastisk kokk. Du er også en drittsekk». Det går ikke uten utfordringer, hverken fra andre eller Carmen selv.
Dysfunksjonell familie
Han møter igjen en gammel flamme, «Claire Bear» spilt av Molly Gordon, noe som kompliserer innspurten mot ny restaurantåpning. Samtidig krangler altmulig- og ingentingmann Richie, spilt av Ebon Moss-Bachrac, med alle generelt og prosjektleder Natalie, spilt av Abby Elliott, spesielt – så busta fyker og tak og vegger faller sammen.
ANMELDELSE: «Barbie»: Fungerer både som hyllest og parodi
Dette er en stor og høyst dysfunksjonell familie – og de raser av gårde mot åpningsfristen i et tempo som kan få selv seere i zen til å svette.
Klokker og tid er viktig sesongen gjennom. Foruten at mottoet «hvert sekund teller» dukker opp gjentatte ganger, er episodene fylt av digitale klokker og alarmer som ringer så det skriker i ørene. Det er umulig å ikke føle presset.
Noen ganger tar «The Bear» seg god tid og dveler ved omhyggelig sammensatte og lyssatte scener. Andre ganger sprintes det i trykkoker-tempo – der det ofte koker over og trås feil.
Kompleks komposisjon
Men selv feilskjærene funker som palettrensere mellom verkene.
For serien fra Christopher Storer er i aller høyeste grad et verk. En kompleks, feilbar og vidunderlig komposisjon.
Vi får servert bybilder, buktende motorveier, bygninger, bestikk, råvarer, retter, matpreparering, post-it-lapper og kalender-lister. Innimellom er det abstrakte bildebad, andre ganger som tatt ut av en kokebok.
Lydbildet freser, hisser, skvetter, hakker og bobler, og blander seg med låter fra R.E.M., Pearl Jam, AC/DC, Chicago-bandet Wilco – og gjentatte ganger isopor på rute-strofer fra Refused-låten «New Noise».
Alle de ti episodene har navn forbundet med mat eller kjøkken, og forholder seg i uker til den veldig optimistiske restaurantåpningen. Sesongen har, som den første, episoder som flyter i hverandre og episoder som stikker seg ut.
ANMELDELSE: «Oppenheimer»: Glimrende krigsbiografi
I den over én time lange «Fishes» dykker vi ned i familien Berzattos julemiddag fem år tilbake i tid, og gjesteskuespillere som Jamie Lee Curtis, Bob Odenkirk og Sarah Paulson glimrer. Olivia Colman dukker opp kort, men godt i en annen. Men til tross for ulikhetene, spiller episodene på lag.
Mat og følelser
Selv om «The Bear» i aller høyeste grad er en matreise og en familiesaga, er det også en fortelling om psykisk helse, om depresjon, traumer og veien til selvinnsikt og selvrespekt.
Det virker som Storer og hans lag av manusforfattere og regissører har knekt en kode for å fortelle om traumer – tydeligvis fungerer det i en kjøkkenmetafor. Mat og følelser – den klassiske kombinasjonen.
Spesielt Jeremy Allen White, Ayo Edebiri og Ebon Moss-Bachrac utmerker seg i sine komplekse roller der de bærer historien i både ekstreme nærbilder og i samhandling med andre fra avstand.
Samtidig speiler en lang rekke biroller hvordan selv den minste ingrediens kan utgjøre en stor forskjell i sammensetningen av en matrett.
Sesong to kan sees på som mer søl. Den er også leken og lekker.
Serieskaperne smaker seg frem, griser og feiler, og lykkes i sum med å levere et velkomponert audiovisuelt måltid der alle råvarene får skinne.
Anmeldelsen er basert på alle ti episodene
