Den gjennombloggede australske indieseptetten The Middle East har mottatt velfortjent entusiasme for EPen The Recordings Of The Middle East, som ble relansert for et større publikum i fjor, etter at bandet hadde brutt opp og funnet sammen igjen. Men, med forbehold om at jeg gikk glipp av bandets langt mer intime klubbkonsert i Oslo i forrige uke: Mye kan tyde på at bandets hudløse legering av indie og folk fungerer best i et kontrollert studiomiljø.
På Slottsfjells Kastellscene, idet gråværet bikker over i solskinn etter et regnskyll av de sjeldne, har nemlig alle kvalitetene bandet hittil har lagt for dagen – nerve, intimitet og en snikende uro, kort oppsummert – tilsynelatende forduftet. Det som står igjen er et musikalsk byggverk som saktens kan minne om mye annet virkelig bra, fra Low via Iron & Wine til Arcade fire, uten noensinne å true med å være det.
At sju musikanter ikke makter å gjøre mer ut av sine tilmålte førti minutter når et forholdsvis raust antall oppmøtte endelig er klare for å stige ut av regnponchoboblen og inn i musikken, er både pussig og synd, men dessverre sant. The Middle East låter tidvis veikt, surt og skranglete i Tønsberg, og særlig den forblåste, puslete vokalen forblir en akilleshæl gjennom seansen.
Et lite knippe låter i bandets katalog er imidlertid ikke til å motstå, og særlig avsluttende «Blood», som sømløst veksler mellom trestemt hviskevokal og kollektivt øs, gir tilbake trua på at fremtiden kan tilhøre denne australske sjuerbanden. Men med tanke på veien de har foran seg innen den tid, kommer oppturen på Slottsfjell altfor seint.
Anmeldelse: Band Of Skulls, Slottsfjell: Springskalle (5)
Anmeldelse: Belle & Sebastian, Slottsfjell: Gamle sanger om igjen, takk (4)
Anmeldelse: Zeromancer, Slottsfjell: Nulltoleranse (2)
Anmeldelse: Scissor Sisters, Oslo Live: Søstrene fra helvete (1)
Anmeldelse: Crystal Castles, Oslo Live: Ikke noe luftslott (5)
Anmeldelse: A-Trak, Oslo Live: Jatakk til A-Trak (5)
