Hva skjer med kunsten når det males på forlatte og falleferdige hus langt uti ingenmannsland?

Kunstneren Pøbel har blant annet via kunstprosjektet «Ghetto spedalsk» brutt grensene for hva gatekunst er, og vist sjangeren fra en helt ny side.

Se: Del 1 – Graffiti VS. gatekunst her!
Se: Del 2 – Fra gate til galleri her!
Se: Del 3 – Lovlig eller ulovlig? her!

På enden av Norge, 70 grader nord, like langt øst som Istanbul og nesten tusen mil fra hovedstaden, ligger Vardø. En by som sliter med fraflytting og er preget av værslitte hus og tomme butikkvinduer. En by med knapt to tusen innbyggere.

Se siste episode øverst i saken og les hele intervjuet med Pøbel under!

I sommer arrangerte Pøbel kunstfestivalen Komafest i Vardø. En festival for de byggene han mener ligger i koma – tilsynelatende livløse, men som i beste fall kan reddes. Pøbel skaffet tillatelse fra blant annet byggeiere, riksantikvaren og kulturminneforvaltningen, som ga fritt spillerom til kunstnerne på en rekke bygninger og vegger, 12 kunstnere ble invitert til Finnmark og i løpet av to uker var den triste byen fargelagt.

Det er rart å kjøre gjennom Vardøs tomme gater og spotte urbane motiver i sterke farger mellom de triste, grå murveggene. Pøbel, som egentlig er fra Stavanger-området, liker seg så langt nord og har tilbragt mye tid her siden han for første gang satte sine ben i Finnmark.

En kompis’ naust på brygga fungerer som Pøbels atelier her oppe. På veggen utenfor er det malt budskapet «Cod is great» og langs bryggekanten ligger fiskebåtene og vugger i vannet.

Les også: – Fuck street art!

– Alt ble et sirkus uten like

Hvordan startet du med gatekunst?
– Jeg startet egentlig aldri med gatekunst. Jeg tror ikke jeg visste at det var noe som het det engang på den tiden. For min del startet det med sjablonger. Jeg begynte å tegne skygger på motiver i avisen, kutte ut skyggene og plutselig hadde jeg laget noe som så jævlig fett ut. Det var da jeg ble hekta. Det første året lagde jeg kanskje mellom 500 og 1000 sjablonger med mer eller mindre betydning.

Sprayet du mye på gata før?
– Jeg har gjort det, men det har aldri vært min greie. Det er jo en del av greia og det kan være gøy, men det var aldri en hovedmotivasjon for min del.

Hva er motivasjonen bak det du gjør da?
– Min motivasjon har alltid vært å jobbe for meg selv, drive med mine egne ting og mine egne tanker og ideer. Det har vært ganske motiverende å bare komme opp hit og jobbe helt på egenhånd, komme meg helt bort fra folk å gjøre ting litt mer personlig. I byene er det så mange andre inntrykk fra før, her oppe maler man på et hus langt bort fra folk, hvis man har lyst til å se det, må man oppsøke det selv. Det blir ikke noe man presser ned over hode på folk.

– Gatekunst er verdens dummeste betegnelse, det er jo helt meningsløst

Hva synes du om å male på gatene?
– Jeg har mistet litt sansen for det. Alt ble liksom et sirkus uten like. Med én gang galleriene og fotografene skulle begynne å selge det ble historien skrevet av personer som stod utenfor. Det var aldri artistene selv som skrev historien. Med en gang alle definisjonene og reglene for gatekunst kom, trakk jeg meg mer og mer ut. Det er derfor jeg har endt opp her, for å komme meg vekk fra hele sirkuset.

Stiller du ut på lerret?
– Litt av og til, men det er ikke der fokuset ligger. Når det er vinter og snøstorm ute er det ganske digg å sitte inne og male på lerret. Det er en helt egen ting enn å male på lerret enn å male ute. Man tenker helt annerledes og bruker et helt annet språk.

Men kan det kalles gatekunst når det ikke er på gata?
– Jeg har alltid hatet betegnelsene gatekunst og street art. Det er få artister som kaller seg selv gatekunstnere. Graffiti var mye mer heldig enn gatekunsten sånn sett. De fikk muligheten til å drive mer for seg selv. Det var en undergrunnskultur mye lenger slik at de fant sin egen stil. Gatekunst derimot ble døpt av fotografer og folk som var ute etter å selge. Gatekunst er verdens dummeste betegnelse, det er jo helt meningsløst. Gatekunst er en måte å tenke på mer enn det er en uttrykksform. Det må jo ikke bokstavelig talt være kunst i gata. Er det gatekunst hvis Picasso hadde malt på gata? Eller hvis Pushwagner maler ute, er han da en gatekunstner? Det er grunnen til at jeg ikke ser et skille på om jeg maler gatekunst inne eller på gata. De tingene jeg maler på lerret er ideer og historier som passer i seg selv. Noe passer på lerret, annet passer på gata eller i Vardø , for den saks skyld.

Graffiti er graffiti, og det betyr kun graffiti

Finnes det et annet ord som er mer passende for dette uttrykket?
– Det er jo helt klart en egen greie, men hva slags navn jeg ville gitt det, vet jeg ikke. Det burde bare hatt sitt eget navn, akkurat som graffiti. Graffiti er graffiti og det betyr kun graffiti, mens street art kan være så mangt. Det burde hatt et eget navn, fordi det har et eget formspråk. Det er måten man leser det på som skulle vært definert, ikke hvor det er. Før var alt dette en gøy og frigjørende ting å drive med. Da hypen kom, kom også reglene og satte grenser for kunstformen.

Se:Del 1 – Graffiti VS. gatekunst her!
Se: Del 2 – Fra gate til galleri her!

Les også: P3s kræsjkurs i gatekunst

Men er de lovlige veggene med på å øke eller minske taggingen? Med utsagn som «Det er tydelig at slike taggevegger rekrutterer nye taggere» og «Tiden er inne for å kaste silkehanskene og ikke akseptere denne form for kriminalitet» er debatten fortsatt brennhet.

Oslo kommune bruker omtrent 40 millioner kroner hvert år på å fjerne tagger på t-bane og eiendommer, heter det i byrådets tiltaksplan mot tagging. De vil også forhindre bydelene i å etablere lovlige graffitivegger.

Se tredje episode “Lovlig eller ulovlig” øverst i saken og les mer om graffitimaleren Halvor Harsem under.

Oslo kommune bruker omtrent 40 millioner hvert år på å fjerne tagging.

Vi befinner oss ved den offentlige veggen på Torshov sammen med Halvor Harsem, bedre kjent som bloggeren Kong Halvor. Det du kanskje ikke visste er at Halvor er en traver innen graffiti, og har drevet med hobbyen i over 11 år.

Hvordan begynte du med graffiti?
– Som tiåring fikk jeg interessen for graffiti og begynte å legge merke til graffitien rundt omkring der jeg bodde. Så startet jeg å ta bilder av all graffitien jeg kom over. Som tolvåring malte jeg de første piecene mine i gamle Hall of Fame i Asker.

Halvor har nå drevet med graffiti i halve livet sitt, han har alltid vært interessert i å lage ting med hendene og har lenge hatt en god kreativ sans. I dag maler han kun på lovlige vegger og på oppdrag.

Hvor mye har du sprayet på det meste?
– Da jeg var yngere sprayet jeg mye mer, alt fra to til ti ganger i uka. Det var det eneste som betydde noe i livet mitt på den tiden. Alt jeg gjorde handlet om graffiti.

Hvordan har interessen preget deg?
– Det har bare vært positivt. Den konstante jakten etter å skape noe har utviklet mine kreative evner. Det har også vært bra i forhold til selvstendighet og det å ta egne valg. Som for eksempel da jeg som trettenåring dro inn til Oslo å finne en butikk jeg bare hadde hørt om, for å kjøpe spraybokser – de andre i klassen min gjorde ikke det, de spilte fotball og playstation, for å si det sånn.

– Det skulle bare mangle at folk som ønsker å uttrykke seg kunstnerisk skal få muligheten til det på en lovlig måte.

Har du sprayet i et crew?
– Ja, jeg har vært med i ulike crews, men målet mitt har alltid vært å utvikle meg selv. Jeg sprayer egentlig mest for min egen del.

Hvor stor del har graffiti i livet ditt nå?
– Det er vel det jeg tenker mest på fortsatt. Jeg kan relatere det aller meste jeg gjør til graffiti. Nå jobber jeg mye mer med filming og skriving, men jeg tror graffitibakgrunnen min har vært viktig for mye av det også.

Hvor står du i debatten mellom lovlig og ulovlig graffiti?
– Jeg ser på lovlig graffiti og ulovlig graffiti som to forskjellige ting. Jeg føler det er to ulike debatter. Den lovlige graffiti-debatten handler om hvorvidt man skal ha lovlige vegger og hvorvidt graffiti skal være en akseptert ting, noe jeg synes er på sin plass. Det burde vært tilstrekkelig med lovlige vegger. Det skulle bare mange at folk som ønsker å uttrykke seg kunstnerisk skal få muligheten til å utfolde seg på en lovlig måte. Den andre debatten går på ulovlig graffiti, og den handler om hvor stort problem det egentlig er, og hvor mye ressurser man skal sette inn for å fjerne graffiti.

Synes du det burde settes opp flere offentlige taggevegger eller bør tagging totalforbys? Skriv din mening i kommentarfeltet under!

Se: Del 1 – Graffiti VS. gatekunst her!
Se andre episode “Fra gata til galleri” øverst i saken og les mer om gatekunstneren Aram under.

På en tur i Bergen by kan du bivåne gateverk av en rekke norske og utenlandske kunstnere og graffitimalere. For mannen i gata er gatekunst de humoristiske, politiske eller uttrykksfulle bildene som blir sprayet eller malt opp på en vegg når du ikke ser, og som overrasker, gleder eller provoserer på vei mellom daglige gjøremål.

Dermed gjenstår det store spørsmålet: Er gatekunst gatekunst hvis det ikke er på gata?

Les også: P3s kræsjkurs i gatekunst
Les også: Fuck street art!

Aram er en av mange som gjennom maling og lakk er med på å prege bybildet i Bergen. Han er også en av de som velger å ta kunsten sin bort fra gatene, ned på lerret og inn på galleri.

På veggen i Kaos galleri henger tre av Arams stensilarbeider. De triste, grå murveggene er byttet ut med rene, hvite lerreter. Det mest kjente, som også pryder coveret på boken Street Art Norway, er allerede solgt.

Les også: Fra gata til galleriene

Hvor ofte er du ute på gata og sprayer?
– Det var da jeg startet, i 2008, at jeg var mest ute på gata. Siden den gang har det gått i perioder, men jeg har vært veldig forsiktig med å velge ut veggene, jeg ville ikke gjøre det hvor som helst. Nå i det siste har jeg prøvd meg på lerret.

Hvorfor ville du ikke spraye hvor som helst?
– Jeg føler sympati med de som ikke vil ha noe på veggene sine og jeg vil ikke ødelegge private vegger. De få jeg har malt, har jeg likevel gjort uten tillatelse.

Hvordan velger du ut veggene du maler på?
– Jeg går stort sett for de veggene som ikke brukes til noe, eller de veggene som har godt av å pyntes litt på.

Opplevelsen av å male på lerret var mye bedre enn jeg hadde trodd.

Hvordan synes du det er å male på lerret kontra vegg?
– Det er veldig fristende å male på lerret. Man kan bruke mer tid til flere detaljer og mer farger, i stedet for å gjøre seg fort ferdig for å stikke av. Opplevelsen av å male på lerret var mye bedre enn jeg hadde trodd.

Hva liker du best av å stille ut bildene på en utstilling og på gata?
– Det er vanskelig å si enten eller. Gata gir en helt egen følelse, å gjøre det ute midt på natten er noe helt annet enn å stille det ut på en utstilling. Jeg foretrekker helst gata på grunn av den personlige følelsen jeg har når jeg lager bildene.

Mange mener at gatekunsten tilhører gata og ikke galleriet, hva tenker du om det?
– Jeg er ikke så konservativ sånn sett, men jeg skjønner hva de mener. Mange av motivene gir kanskje mer mening på gata enn på et lerret, men det går an å lage arbeider som ikke prøver å vise noe mer enn seg selv. Jeg synes det funker begge veier.

Hvorfor begynte du å male på gata?
– Jeg ville veldig gjerne tømme meg og det ble en slags terapi for meg. Det var spennende å gå ut på gaten å gjøre det på natten, og følelsen av at det dagen etter blir synlig for folk var et kick.

Nå som du har erfaring fra både gata og galleri, hva kommer du til å gjøre mest fremover?
– Jeg tror absolutt jeg vil gjøre det igjen på lerret, mye på grunn av den hvite, rene overflaten. Hvis jeg skal gjøre det mer på vegger ute, kommer til å være steder jeg har tillatelse. Jeg kommer ikke til å gjøre male mer uten lov, det synes jeg bare er dårlig gjort.

– Moderne gatekunst er en forlengelse av den tradisjonelle grafittien, og er lagd for å kommunisere med folk på gata, gjerne om sosiale eller politiske temaer, sier daglig leder i Kontur Forlag, Martin Berdahl Aamundsen. Kontur Forlag har gitt ut flust av bøker om urban kultur, flere av dem om gatekunst.

“La byen leve” av forteller.ipernity.com, brukt med Creative Commons Attribution-ShareAlike lisens.

– En tagg er en signatur, og taggen er det viktigste i grafitti. Uten taggen hadde ikke gatekunst eksistert heller. Taggen ble større og større, det ble laget outline rundt skriften, så begynte folk å fylle inn outlinen og lage konturer, og så ble det til en piece, som er navnet på de store grafittimaleriene.

Motivet er viktigst

Aamundsen skiller den tradisjonelle grafittien fra moderne gatekunst ved den tekniske utførelsen.

– Å lage en grafitti-piece er omfattende, og alt gjøres på frihånd. Ingen i grafittimiljøet godtar deg før du har lært deg endel teknikker og kommet til et visst nivå. Gatekunst handler mer om motivet og plasseringen i bymiljøet. Jeg sier ikke at det er lett å lage en sjablong, men du lager den gjerne ut i fra noe du har tegnet med en datamaskin. Så lenge motivet er bra og du lærer deg å ha sprayboksen langt nok unna når du fester verket på veggen, er du good to go, mener Aamundsen, som understreker at gatekunstnere også stadig utvikler teknikkene sine.

– De som lager de største veggmaleriene bruker først sjablong, og så legger de skygger og sånn oppå med frihånd, slik man gjør i grafitti.

De siste bildene tagget med #gatekunst fra Instagram:
[instapress tag=”gatekunst” piccount=”6″ size=”200″ title=”1″ effect=”fancybox”]

Filmen som startet det hele

Gatekunsten som preger bybildene i dag med sprayede stensiler, opplimte plakater og installasjoner integrert i det offentlige rom har sitt utsprang i grafitti, som igjen har sitt opphav i Philadelphia, USA. Grafittiens far sies å være artisten Cornbread, som debuterte med sprayboksen i 1967.

Men i Frankrike lagde Fluxus-kunstneren Ernest Pignon-Ernest rabalder allerede i 1966, med en stensil av silhuetten til et atombombe-offer. En annen franskmann med artistnavnet Blek Le Rat, ble sett på som en gatekunst-pionér på tidlig 80-tall, da han med inspirasjon fra grafittimiljøet i New York fylte Paris med stensiler av rotter. Han mente rotten var det eneste frie dyret i byen og at de kunne spre pest overalt, akkurat slik gatekunsten ønsket å gjøre. Blek Le Rat regnes som stensilkunstens far.

– Jeg husker utrolig godt da jeg så hiphop-filmen Beat Street på Colosseum i 1984. Da var det gjort,sier Aamundsen i gatekunstglade Kontur Forlag.

– Beat Street og dokumentaren Style Wars kom fra USA omtrent samtidig, og tok ungdommene i Europa med storm. Fra da og ut på 90 tallet var grafitti den regjerende gatekunstformen, sier Aamundsen, som noen år etter løp rundt med spraybokser selv.

Beat Street var med på å starte grafitti-bølgen i Norge. (Foto: IMDB/Beat Street)

– Beat Street var starten på gatekunst i Norge uansett stilart, og i en periode på 80-tallet drev veldig mange litt med grafitti. Det skjedde en endring på slutten av 80-tallet, da begynte de dedikerte artistene å dra utenlands. I 1989 var det et grafittitreff i Stockholm der det ble opprettet grafittigrupper med medlemmer fra forskjellige land. Da begynte det globale fenomenet, før man engang visste hva globalisering var. Jeg var med jeg, fascinert av alt som skjedde i USA og all taggingen på t-banen her i Oslo, og gjorde mitt beste for å dra to runder på hodet på dansegulvet slik som breakdancerne i Beat Street, ler Aamundsen.

Pøbel med sprayboks

På 90-tallet var det ingen dominerende gatekunstnere i Norge, men da det nærmet seg år 2000 dukket to store navn opp: Pøbel og Dolk. De er mest kjent for prosjektet «Ghetto Spedalsk», der de sammen dekorerte forlatte hus og bygninger i Lofoten med gigantiske stensilverk. Like etter fikk de i oppdrag å utsmykke togstasjonene i Oslo og Trondheim. Begge kunstnerne er blitt kjente
navn på verdensbasis, og Dolk har levd av gatekunsten sin de siste sju årene.

Dolk. (Foto: Flickr/ Anne-Sophie Ofrim)

Han selger både trykk og originaler på nett, og har deltatt på galleriutstillinger over hele verden.

Både Dolk og Pøbel er tydelig inspirert av britiske Banksy, som etterhvert har blitt den mest kjente gatekunstneren i verden. Han startet med grafitti på 90-tallet, men gikk over til sjablonger og stensiler da han skjønte hvor mye raskere han kunne få et verk ferdig på veggen før noen oppdaget ham. Han er kjent for å ha en humoristisk og politisk snert i arbeidene sine, og det er ofte en
samfunnskritisk kommentar i det han maler. Enkelte av verkene hans har blitt auksjonert bort til ekstreme summer på det prestisjetunge auksjonshuset Sotheby’s i London, og han har også plassert modifiserte kunstverk i blant annet nasjonalgalleriet Tate Britain, MoMA og The Metropolitan Museum of Art i New York.

– Når man snakker om gatekunst, kommer man ikke utenom Banksy, sier Aamundsen. – Han besøkte Bergen i 2000 og inspirerte folkene der enormt. Bergen er siden blitt hovedstaden for gatekunst i Norge.

Pøbel: (foto: Flickr/svennevenn)

Norges gatekunsthovedstad

Walter Wehus har drevet gatekunst-bloggen Mot veggen siden 2009, der fotografier av gatekunst fra Bergens gater publiseres omtrent hver dag.

– Et eller annet sted der ute er det folk som bruker mye tid og penger på stensiler, klistremerker, vannfaste tusjer, importerte spraybokser, høykvalitetspapir og lim, bare for å gi forbipasserende noe ekstra når de er ute og bruker byen. Det synes jeg er så bra at jeg ville dokumentere det, sier Wehus.

Han forteller at Bergens gatekunstnere er et positivt og konstruktivt miljø bestående av forskjellige typer folk, som er interesserte i å reflektere over hva gatekunst kan være. Nylig ble det også arrangert et såkalt wheatpastekurs for ungdommer i samarbeid med Bergen kommune. Wheatpaste er en teknikk der man lager sitt eget lim og fester egne bilder til ulike overflater.

– Kurset kulminerte i at ungdommene dro rundt i byen og limte opp sine egne kunstverk på strømbokser, og det var det tilsynelatende ingen som hadde noe imot. Det er flott at kommunen er positiv til slike kurs, og jeg tror det ga ungdommen et aktivt forhold til egen by, sier Wehus. På bloggen Mot veggen har Wehus og hans kumpaner laget en omfattende oversikt av de mest aktive, norske navnene du kan se på vegger rundt om i Norge.

– Målgruppa til gatekunst er vanlige folk som går på gatene i byene, og hvem som helst kan male hva de vil.

– Ett av navnene jeg har mest tro på er en veldig aktiv gatekunstner som kaller seg Argus. Han bruker stensiler og er særs dyktig. Jeg tror han kan bli den nye Dolk, sier Wehus. Norge har også blitt et populært sted for internasjonale gatekunstnere, og kjente navn som Alice, C215 og Indie 184 har flere ganger satt sine merker på Oslo og Bergens bygninger.

– Hvorfor er gatekunst viktig?

– Jeg oppfatter at kunst som er i gallerier må henvende seg til et spesialisert publikum for å i det hele tatt rettferdiggjøre sin eksistens. Målgruppa til gatekunst er vanlige folk som går på gatene i byene, og hvem som helst kan male hva de vil. Det er en demokratisk kunstform som jeg får mye mer ut av enn et hvilket som helst tradisjonelt maleri, sier Wehus. Aamundsen stemmer i.

– Det er veldig viktig at gatekunst fins. Det er en urban stemme, noe som er i vårt felles byrom, og hadde det ikke vært gatekunst, så hadde det vært noe annet. Når vi bor så tett og alle blir et enkeltmenneske blant veldig mange andre, er det viktig for folk å få uttrykke seg, sier Aamundsen.

Opposisjonskunst

Både Wehus og Aamundsen ser på gatekunstfremtiden med funklende øyne, selv om de største navnene fra tid til annen dukker opp på utstillinger.

– Gatekunst er jo opposisjonskunst, det skal liksom være mot makta og det etablerte. Så da blir det trøblete når det skal inn på etablerte gallerier, sier Aamundsen.

– Jeg er enig i at kunsten mister gata, men det er samtidig veldig viktig å få Banksy og de store navnene inn i de svære kunstinstitusjonene. Det viser at gatekunsten er blitt en stor del av vår samtidskunst. Og så handler det også om at publikum vil ha gatekunsten både på lerret og på gata.