Mannen med bakgrunn i det storselgende rockeband Span har kuttet vekk fornavnet Jarle i artistnavnet etter at han gjorde internasjonal suksess etter albumet Solidarity Breaks (2010). Låter som «Cmon talk» tok han ut av Norge og inn i amerikanske TV-show og konsertarenaer på begge sider av Atlanteren. Men hva har egentlig formet den suksessfulle multiinstrumentalisten? Svaret får du via Ruben og hans ti kjappe spørsmål.
Men først: I april slipper Bernhoft sitt tredje soloalbum, og singelen «Come Around» vitner om ytterligere modning i uttrykket. Hør den her:
Hva er ditt første musikalske minne?
– Jeg tror at det må være å sitte hjemme og høre introen, den som heter «Funeral for a friend», åpninga på Goodbye Yellow Brick Road-plata til Elton John. Moderen var veldig fan, og det ble jeg og. Jeg var nok tre år eller noe, og ble sittende og synes at det var dritfett.
Jeg sto i baksetet og spilte gitar på en plastspade.
Hvordan oppdaget du at du kunne synge?
– Jeg satt under et bord som liten og lagde sanger på tulleengelsk, sånn Hjalmar-engelsk. Så det var vel sikkert noen som synes at det var å høre og sa fra om det.
Hva var den første sangen du husker at du digget?
– «Does your mother know?» av ABBA. Da sto jeg i baksetet på Golfen. Bilsikkerheten var ikke den samme på slutten av 70-tallet, så der sto jeg i baksetet og spilte gitar på en plastspade.
Hvordan skjønte du at du skulle bli musiker?
– Jeg hadde en kjæreste da jeg var 15, og en iskald og stjerneklar kveld jeg gikk forbi en kraftstasjon på vei hjem og hørte på musikk slo det ned i meg.
Hvorfor begynte du å lage nettopp den musikken du gjør?
– Jeg var i en slags musikalsk bane rundt en rock/støypop-greie. Og så kom plutselig Sly & The Family Stone og moste meg ut av den banen. Så jeg fikk et veldig sterkt behov for å prøve å lage noe sånt. Så jeg prøvde og prøvde og prøvde og prøvde, og pluselig følte jeg at jeg fant en nøkkel.
Hvilken låt har vært viktigst for din egen musikk?
– Jeg må til Michael Jackson og «Don’t stop till you get enough». Det er der det egentlig kommer fra, jeg hørte jo masse på det da jeg var seks, sju år gammel. Jeg har tatt en svingom innom rocken, men det er egentlig der alt kommer fra.
Jeg er dritbra til å danse med støvsugeren.
Når danser du?
– Når jeg støvsuger. Jeg er dritbra til å danse med støvsugeren. Det er snakk om konkurransedans på høyt nivå, og en veldig bra måte å få gjort litt husarbeid på.
Når hører du ikke på musikk?
– Veldig ofte når jeg er ute og går. Jeg får inspirasjon av å høre på ståk og larm i byen. I New York er det veldig kult, folk er så lite sjenerte, rappere øver på versene sine på gata og t-banen og sånn.
Hvilken sjanger hører du på i dag som du ikke hørte på for ti år siden?
– Reggae! Jeg var på turne med Kaizers Orchestra, og i et klubbområde i Wien med masse småhus med DJs kom vi inn på et reggaested. Jeg har aldri hatt noe kick på reggae før, men han som var DJ der var blåste meg sidelengs ned.
Hva er tidenes beste låt?
– Det er vanskelig å toppe «Both sides now» med Joni Mitchell, spesielt versjonen som er på symfoniorkesterplata hennes. Når «Both sides now» synges av en eldre dame som helt tydelig har vært med på alt hun synger om er det sterkt. Jeg blir nesten på gråten bare av å tenke på det.
