Det finnes vel knapt en større verdensstjerne enn Billie Eilish. Siden hun slapp debut-EP-en «Don’t Smile At Me» som 16-åring i 2017 har navnet hennes blitt synonymt med den oppvoksende generasjonen.
Hun har vunnet syv Grammy-priser, blant dem årets album, årets låt og beste nye artist. Som om ikke det var nok er hun også å finne i Guinness rekordbok som tidenes yngste kvinnelige artist til å ha en førsteplass på de britiske albumlistene.
Hennes forrige plate, «When We All Fall Asleep, Where Do We Go?» ga liv til monsterhitene «Bad guy» og «When the party’s over», som til sammen er strømmet over 3 milliarder ganger. Billie Eilish er helt enkelt en sensasjon.
Satte standarden
Som superstjerner flest har hun enorm innflytelse, og det vellykkede samarbeidet med produsent-broren Finneas (som fortsetter her på «Happier Than Ever») har satt standarden for en helt ny sjanger: soveromspop.
Hennes lavmælte vokal og ofte sparsommelig produserte sound gir god plass til tekstene: En hel generasjons fortvilte sukk festet til papir. De handler ofte om tunge temaer som depresjon, angst, spiseforstyrrelser, ensomhet og prestasjonspress.
Med «Happier Than Ever» befester Billie Eilish sin posisjon som selve lyden av den musikalske samtiden.
Negativ respons på TikTok
For den musikalske samtiden er TikTok en av de viktigste plattformene, og der har Billie Eilish fått gjennomgå i det siste. En tiltakende trend er å påstå at hun er i en flopp-periode, og spesielt singelen «NDA» har fått hard medfart.
Jeg kan i alle fall si at dersom «Happier Than Ever» er en flopp, må det være tidenes beste flopp.
Helt fra den teknisk sett riktige, men noe drøye påstanden om at hun er i ferd med å bli eldre («Getting Older») er det krystallklart at ingenting har surnet i Billie Eilish-leiren.
Det helt unike uttrykket har ikke blitt mindre behagelig i løpet av de siste to årene, og fremdeles er det en selvutleverende og brutalt ærlig tekstforfatter vi har med å gjøre.
Står heldigvis på sitt
Denne gangen er tekstene imidlertid mer fokusert på problemene som rikdom og berømmelse fører med seg.
19-årige Eilish har i en faderlig fart fått et av verdens absolutt mest kjente navn, og å skulle kare seg gjennom viktige, formative år mens man samtidig skal holde liv i en merkevare verdt milliarder er nok en interessant øvelse.
Denne balansegangen vies mange ord på «Happier Than Ever». På «Billie Bossa Nova», for eksempel, fortelles det hvordan det er å date en av verdens største stjerner («Some information is not for sharing / Use different names at hotel check-ins» og «I’m not sentimental / But there’s somethin’ ’bout the way you look tonight, mmm / Makes me wanna take a picture / Make a movie with you that we’d have to hide»).
Her viser Billie Eilish at hun er noe så sjeldent som en kombinasjon av bransjeyndling og glitrende tekstforfatter.
Som platedirektør med dollartegn i øynene er det nok fristende å påtvinge henne de mest umiddelbare og lettsolgte pop-floskler, og det krever sin integritet å motstå de sirklende, griske gribber.
Eilish står heldigvis på sitt, og formidler det hun selv ønsker å formidle. Hun får også vist at hun er midt i ex.phil.-alderen med Descartes-nikket «Therefore I Am».
Knallhard beskjed
Musikalsk er hun heller ikke fremmed for å eksperimentere med ulike uttrykk, og låner fra både bossa («Billie Bossa Nova»), techno («Oxytocin») og grunge (tittelåten «Happier Than Ever»).
Produksjonen er også enda mer dempet og lavmælt enn på «When We All Fall Asleep, Where Do We Go?» – kanskje et tegn på en artist som stoler enda mer på sitt eget materiale.
På spoken-word-godbiten «Not My Responsibility» trenger hun ikke mer enn et stemningssettende underlag for å formidle budskapet. Her tar hun fatt i den ubegripelige urettferdigheten hun møter som ung kvinne – hun blir bedømt på antrekk, vekt, utseende, og blir fratatt eierskapet til sin egen kropp og ikke minst sjel.
Alt hun gjør blir nøye gransket, i en langt mer ekstrem grad enn hennes mannlige kolleger. For en oppvoksende generasjon er dette en kjærkommen og knallhard beskjed om at slikt ikke er greit, og det skal Billie Eilish ha ros for å løfte frem på en så selvsikker og brutal måte.
Eksen får gjennomgå
Det er imidlertid ikke bare rikdom, berømmelse og sexisme hun tar et oppgjør med på denne plata.
Ekskjæresten Brandon Adams får også kjørt seg greit i den metaforiske kjøttkverna. Han virker som en temmelig kjip kjæreste å ha, noe som også kom delvis til syne i dokumentaren «The World’s a Little Blurry».
Eilish var 16 og Adams var 22 da de ble sammen i 2018, og dette nevnes blant annet i nydelige «Your Power».
Her er hun også mer løssluppen med vokalen, og viser at hun kan mer enn falsett på utpust.
Det er kjærkomment på flere måter: Ikke bare er det viktig for å unngå et monotont inntrykk, men det understreker også at Billie Eilish er en fantastisk vokalist med en særegen klang.
Inspirerende
«Happier Than Ever» et vakkert svalestup inn i en lysende fremtid for en av vår tids viktigste artister.
Billie Eilish er stemmen til en hel generasjon, og hun behandler det ansvaret med et enormt talent, stor respekt og uredd nyskapelse. Tekstene er relevante, bortimot fri for pop-floskler, og det musikalske er utforskende, selvsikkert og inspirerende.
Trykk på play-knappen.
Les flere musikkanmeldelser fra P3.no:
