Nå har jeg faktisk oppholdt meg minimalt på Last Train, denne lille, uhøytydelige rockebula med Karl Johans gate som nærmeste nabo. Likevel vet jeg overraskende mye om stedet: Gjennom mannsalderen Last Train har holdt dørene åpne, har det blitt et slags semihellig ikon for rockemiljøet i Oslo. Innenfor disse fire veggene finnes det i hvert fall tydeligvis nok musikkhistorie til å danne grunnlaget for både bok og radiodokumentar.
Og på en måte er Sweden litt som Last Train, hvor bandet med det googleuvennlige navnet spilte i kveld: Hele innpakningen og presentasjonen er upretensiøs, sjarmerende og lettsindig. Dette er jo – verken mer eller mindre – en gjeng skjeggete gutter som kun vil spille den melodiøse rocken de vokste opp med på nittitallet.
Personlig har jeg ikke brukt altfor mye tid sammen med albumdebuten Under The Sycamore Tree av fjoråret. Muligens fordi jeg ikke tilhører rett generasjon og deres nostalgihunger; i motsetning til det mannsdominerte, Ringnes-pussede og behårede klientellet i sjappa. Likevel har jeg visst å sette pris på radiosinglene «Hey C’mon» og «Tomorrow Calling», som begge var avsluttende nummer på setlisten – i den rekkefølgen.
Selve konserten flyter vennlig av gårde, hovedsaklig gjennom nymateriale fra det påventede andrealbumet – hvorav høydepunktene er en Motorpsycho-imiterende nylåt og den kommende nysingelen «Kiss The Moon». Sweden redder verken verden eller forsøker seg på noen måte å gjøre det – lyden er heller ikke all verdens, for så vidt – men der og da står den som et friskt pust i bakken fra hypehysteriet som ellers herjer over bylarmen.
Kim Klev
