«Does anybody wanna go crazy?» skråler en sortkledd Jared Leto i det han entrer scenen til tonene av storslagne Carmina Burana. I løpet av sekunder har han insistert på at publikum skal både hoppe og skrike som gale, noe de fortsetter med de neste 45 minuttene. Hovepublikummet er i ferd med å bevitne en internasjonal liveattraksjon – 30 Seconds to Mars.
Det er umulig å ikke la seg rive med av dette bandet. Med de pompøse emopoplåtene «This Is War», «Closer To The Edge» og ikke minst den episke radiohiten «Kings and Queens» har de publikum i sin hule hånd. Men før disse låtene dukker opp får man også merke de litt svakere delene av bandets repertoar. Starten av konserten når nemlig ikke helt opp til toppnivået avslutningen holder, dels på grunn av låtene, og dels på grunn av en noe skjør vokal (Var Leto litt hes i begynnelsen mon tro?). Bandet kunne med fordel ha vurdert en omstrukturering av låtrekkefølgen, og brukt litt mindre tid på roping fra scenen. For midtveis og ut er dette en mer eller mindre perfekt konsert.
«Who wants to go completely fucking nuts?!» gauler Jared halvveis ut i settet – og kler av seg. Det regner BHer, og i det «Closer To The Edge» runger over høytalerne og konfettien regner, eksploderer Hove.
Hollywood-hunk og frontfigur Jared har åpenbart en hang for det dramatiske, noe som gjenspeiler seg i både tekster, produksjon og som han beviste til gangs i kveld, liveopptreden. Dette er et band som bør turnere året rundt. Linjer som This is a battle song, brothers and sisters; it’s time to go to war føles noe pompøse på ipoden, men på en scene, foran tusenvis av solbrune, festklare og entusiastiske tilskuere føles dette helt rett. Denne bookingen var helt riktig for Hovefestivalen, det var ikke bare de 20-30 ivrigste fansene som ble dratt opp på scenen til avslutningsnummeret «Kings and Queens», som forlot Hovescenen med et glis om munnen.
Bildegalleri fra konserten
