Det skal ikke mer til, enn en to timers flytur for å gå fra knall til ratata.
Cape Town viste seg å være en supertrivelig by, med hyggelige folk, en gigantisk vuvuzela montert på toppen av en uferdig bro og stabel på stabel med deilig mat. Det blir ikke mye bedre enn dét. Med unntak av hjemme selvsagt. Hjemme er alltid best.
Oslo….mmmm…
I dag vinket vi farvel til den smellfeite og usannsynlig snille servicebomben i resepsjonen på hotellet, og bega oss ut til flyplassen og reisen mot Johannesburg/Crime City. Ryktet om at dette er krim-hovedstaden er tuftet på alt man har hørt i forkant av VM, og ikke inntrykket vi sitter igjen med etter å ha tilbrakt de første ti dagene av mesterskapet her. Vi har ikke opplevd veldig mange ubehagelige situasjoner, selv om området rundt Ellis Park Stadium vekslet fra solfylt og koselig til å være som de fælere scenene i City of God på et lite sekund.
Skumlere enn Hamar
Men, greia er at det rett og slett er jævlig utrivelig i Johannesburg. De kan godt komme seg ned i en kriminalitetsrate på null og legge dekorativ plen overalt, men dette vil fortsatt være en ustilig og mannevond kjøter av en by. Javisst, det er hyggelige mennesker her, og det finnes områder som ikke er fullstendig krise, men totalen er langt nede på minus.
Nå skal det også legges til at undertegnede syns det er skummelt å gå igjennom Hamar rundt lunsjtid på en tirsdag i mai, så jeg har vel ikke så mye jeg skulle ha sagt.
Ved ankomst Johannesburg, måtte vi vente på bussen til hotellet. Halvtimen ble slått i hjel for oss av en fyr i førtiåra som fortalte oss om et par hansker han hadde brukt for tre uker siden. Kort oppsummert: Han hadde fått et par hansker av svigerfaren sin før han døde. Han brukte dem på kamp. Frøs på en hånd. Hadde mistet en hanske. Har kun en hanske igjen. Den gjenværende hansken er hjemme.
Dette brukte han tjue minutter på å fortelle oss.
Tross denne imponerende sagaen om en hanske som ble borte for tre uker siden, klarte vi å rive oss vekk fra den hypnotiserende eventyrfortelleren og kom oss inn i bussen. Vi passerte pussige frisørskilt med malerier av Oprah og Will Smith, og på hvert gatehjørne var det noen som hadde et eller annet å selge. Det er imponerende hva som lar seg omsette mens man venter på grønt lys. Flagg og vuvuzelaer er greit. Batteriladere, frukt, aviser og vann er også innafor. Men når vi kommer oss opp i ferdig oppblåste Teletubbiefigurer (som i Durban) og store malerier, begynner det å lugge litt. Mest imponerende er uansett mannen TV2 reportasjeteam hadde sett i et lyskryss. Han solgte visittkort. Du bestilte altså en bunke på 500 kort med ditt navn på den ene dagen, og så fikk du plukke dem opp neste gang du sto og venta på grønt i samme kryss. Det sier mye om så masse. For det første om businessteften og kreativiteten til kremmeren. For det andre om hvor mye folk sitter i bil her nede. De går jo ingensteder! For det tredje sier det alt om hvor sjukt mye kø det er i trafikken her nede.
Mange byer er litt småtriste når det blir mørkt, og skinner når dagen gryr. Her er det stikk motsatt. Johannesburg er like estetisk perfekt som faren din i g-streng ridende på en geit.
Nevnte jeg at det selvsagt er iskaldt her? Og at faren din, i tillegg til den beskjedne bekledningen, har like stive brystvorter som geita han sitter skrevs over?
Rom til 1,7 mill
Så kom vi inn på våre nye hotellrom…
Jøje meg.
På utsiden er hotellet en skabbete rev, og resepsjonen er som en sekstitre år gammel eks-supermodell: Pen for tretti år siden, men førti år uten mat får deg til å se herja ut.
Men, rommene! Ai ai ai!
Den første leiligheten jeg kjøpte meg, var så liten at det holdt med én 60 watts lyspære for å lyse opp hele kåken. Dette hotellrommet er tre ganger så stort! Hadde du solgt dette værelset som en leilighet i Oslo, ville du fått 1,7 millioner. Minst.
På døra henger en lapp med sikkerhetsrutiner. Ved oversvømmelse, skal du ringe resepsjonen. Ved brann skal du lukke alle dører og ta trappene ned i resepsjonen, eventuelt bruke nødutgangene. Neste punkt er ”ved bombetrussel…”. Skulle det dukke opp en lovnad om sprengninger på rommet her, skal jeg ikke forte meg ut. Nei, nei, nei. Tast 9 og prat med resepsjonen. Nøkternt og fint, i et pussig og hyggelig hotell.
Minnene går til da vi var i Beijing under OL, og lappen på nattbordet kunne fortelle at det var forbudt med våpen, bål, narkotika og menneskehandel på hotellrommet. Det var noe annet enn dette her.
I morgen, lørdag er det bronsefinale mellom deilige Uruguay og gøyale Tyskland. Kampen begynner klokka 2030, og fra klokka 20 starter vi å live-chatte om kampen her nedefra. Du finner oss via nrk.no eller nrksport.no. Send inn spørsmål, syns i vei og bidra med busslast med fjas om du vil.
På søndag er det tid for siste sending fra Sør-Afrika for vår del. Gildet starter da klokka 1203 og varer i to samfulle og nydelige timer. Vi gleder oss til å høre fra dere både lørdag og søndag.
Hvorfor det? Fordi dere er fantastiske vel!
Hoy hoy så lenge.
