Det er kanskje naturlig å møte Leif & The Futures debutalbum med skepsis, eller i det minste manglende engasjement. Drøye halvannen år har tross alt gått siden den ganske uengasjerende (skal vi stole på hukommelsen) debutsingelen «Let You Go» klarte å karre seg til en tredjeplass i Urørtfinalen. Det viser seg imidlertid at både minnene og forventningene rundt Songs of Youth er delvis feilslåtte.
Det er slående at låtskrivingen til Leif Haaland og venner har modnet siden sist. Hvis man ser bort fra singlene «Let You Go» og vinterens Montée-aktige «You Like It Better», albumets korteste og minst finpussede spor, har Leif & The Future dratt sitt smådystre klubbpop-univers inn mot mer dvelende og progressive elementer.
At låtene ofte er for lange og for dvelende blir likevel Songs of Youths største svakhet. Leif & The Future drukner dessverre sine egne barn på «The Best»; med et psykedelisk bakteppe til et drømmende kassegitarkutt heves låta betydelig, men med hele seks minutter å bære på sine skuldre og et totalt uengasjerende klubbparti dør interessen undeveris. Også det potensielle festivalklimakset «Summerdays», en varm, døsig og tropisk sommerlåt, trampes ihjel av av et band som prøver for hardt.
Leif Haalands jagende og trøtte lektorvokal kler for det meste lydbildet godt, men under de industrielle synthøyeblikkene på dystre «22» svikter forsøkene på å nå de lyse tonene. De dels naive og dels uforståelige tekstlinjene på «If You Want Me» gjør også vondt.
Songs of Youth er ikke lyden av fremtiden. Det vil nok heller ikke ta lang tid før oppmerksomhet rundt debuten stilner. Trolig vil Leif & The Future nok en gang bli glemt raskere enn fortjent. For med sterke låter som «22», «Walked Away» og tungt duranduranske «A Place Where The Sun Shines» klarer Leif og vennene hans i det minste å sette sitt preg på en liten flik av den norske popscenen akkurat her og nå.
Kim Klev
