«Det er mange jenter med rart hår her i dag», observerer en av mine kolleger idet solen forsiktig titter fram på Slottsfjells andre dag. Det han egentlig mener at de er lettere å få øye på; en påtagelig andel av folkemassen som ristet løs på festivalen i går glimrer med sitt fravær. Det skyldes nok dels det de puttet i seg går og dels programmet, som er skrudd noen hakk til venstre over natten.
Jeg vet ikke om det var Grimes eller jeg (eller begge) som hadde en dårlig dag sist vi møttes. Men konserten på Øya ’13 huskes i grove trekk som en katastrofe; en enerverende og amatørmessig oppvisning i hvor «interessant» en artist kan være uten noensinne å stå i fare for å være interessant, sånn på ordentlig.
Men ting har skjedd siden da. I fjor ga Claire Boucher, som Grimes egentlig heter, ut det oppsiktsvekkende albumet Art Angels, en plate som fusjonerer gigantiske, trashy og vakre poplåter med rastløs, utforskende kunstmusikk på et ofte svimlende nivå.
Tross en oppbiffet lysrigg: Det spartanske oppsettet er mer eller mindre identisk med forrige gang – et keyboard, en sampler, et trommekit og en gitar er de eneste instrumentene synlige utad – og to mer eller mindre ironiske dansere er på plass. Men med Hana Pestle som ekstra kvinne på scenen, bistående vokalt og rytmisk, blir uttrykket langt fyldigere enn fryktet.
Både låtmateriale og fremføring preges av et utadvendt overskudd; de viltre innfallene – og de forekommer – løfter sangene framfor å tynge dem ned, og Bouchers nærmest overivrig boblende fremtoning oppleves aldri påklistret. Men den kan lyde litt svett like fullt.
«Realiti» (sic), «Flesh Without Blood» og det tribalistiske Janelle Monaé-samarbeidet «Venus Fly» innleder seansen herlig, men det er i siste halvdel det virkelig drar seg til: En frenetisk «Scream», der Boucher vekselvis skriker, synger og growler på russisk(!) avløses av en sakral «Ave Maria» (ja, den av Schubert), for så å følges opp av en renskåret, enkel og nydelig «Oblivion».
Slett ikke alle mestrer den sjeldne kombinasjonen av skamløs og spennende, og Grimes har strengt tatt mer til felles med artister som Jenny Hval og Yoko Ono enn de fleste andre bookingene på årets Slottsfjell. Slik blir hun et velkomment avbrekk fra artister som gir publikum nøyaktig det de er ute etter. I denne dansen er det Grimes som styrer.
Marius Asp
